Det er halvannet år siden Trine Lise (32), Håkon (34), og deres tre barn Leonora (8), Isak (6) og Cornelia (9 mnd) Helleseng flyttet inn i sitt nybygde hus på Lauvåsen.

- Vi bodde i et eldre hus på Søm, men var lei av oppussing, så vi var på jakt etter et helt nytt hus, sier Trine Lise.

At det ble Lauvåsen var ikke bare tilfeldigheter. Trine Lise jobber som interiørdesigner på Ikea, mens Håkon jobber som konsulent i Grimstad. Med arbeidsplassene i Lillesand og Grimstad var det ikke om å gjøre for paret å bo nærme sentrum. Faktisk heller tvert imot.

-  For oss er det ikke sentrum som er sentralt lenger, sier Håkon.

- Området her har perfekt beliggenhet i forhold til jobb, og med flyplass og Sørlandsparken rett i nærheten har vi alt vi trenger i umiddelbar nærhet, sier han.

Familien på fem kjøpte huset på Lauvåsen før det var bygd. Dermed fikk de også lov til å være med å sette sitt eget preg på det.

-  Ett av kriteriene for at vi kjøpte var at vi kunne endre litt på planløsningen, og gjøre om på innholdet i boligen, forklarer Trine Lise.

Endret planløsning

I forhold til de opprinnelige tegningene har Trine Lise og Håkon blant annet fått inn et ekstra bad, en tv-stue og et stort vaskerom i underetasjen. I tillegg har de innredet underetasjen som utleiehybel.

-  Endringene gjorde vi fordi vi ønsket at huset skulle være tilpasset våre behov sånn vi har det nå, sier Trine Lise.

Men hun har også tenkt på fremtiden, og at huset skal være et sted familien skal bo i mange år fremover.

-  Tv-stua i andre etasje er grei å ha nå som barna er små, men så fort de blir større, så kommer vi til å rive veggen og la rommet bli en del av den åpne stue-kjøkken-løsningen, forklarer hun.

Som interiørdesigner er Trine Lise vant til at interiørtrendene er i stadig forandring, og ommøblering og fornyelse er en del av arbeidsdagen hennes. Men hjemme hos seg selv har hun vært tro mot stil og farger i mange år.

Personlig vri

- Jeg er ikke sånn som ommøblerer hele tiden. Jeg liker å bytte ut tekstiler og flytte rundt på stilleben, men møblene får stå der de står, sier hun.

Derimot er hun glad i å gjøre sin egen vri på møblene. Hun gyver gjerne løs med både maling, stifter og beslag for å gjøre dem personlige.

Jeg kaller det bare for «furterommet»
Håkon

- For eksempel har vi satt vårt eget preg på stuebord og spisebord ut fra noen gamle bord fra Ikea, sier hun.

Huset til Trine Lise og Håkon er raffinert, med mørke farger, mikset med industrielle elementer og litt glam.

- Jeg er sånn som elsker alt som glitrer, så jeg har heldigvis fått min dose glitter i huset, sier hun, og sikter blant annet til kråkesølvtapetet i gangen, flisene på baderomsbenken og diverse pyntegjenstander.

-  Jeg har faktisk fått glitter i fugene på baderomsinnredningen, sier hun.

Sjef på vaskerommet

Med tre barn i hus sier det kanskje seg selv at vaskemaskinen får kjørt seg. Derfor har et stort og funksjonelt vaskerom vært viktig for Trine Lise og Håkon.

-  På de opprinnelige tegningene var det bare tegnet inn et lite vaskerom. Men da vi innredet kjelleren, tok vi godt for oss så vi kunne få et stort vaskerom, sier Trine Lise.

Og på vaskerommet er det mannen Håkon som regjerer. Det er nemlig han som har ansvaret for vasking og bretting av tøy.

-  Jeg kaller det bare for «furterommet», fleiper Håkon.

-  Trine Lise styrer det meste ellers i hjemmet, så for å få en fordeling av oppgaver fant vi ut at vasking og bretting av klær skulle være min oppgave. Men det hender Trine Lise også setter på en maskin, altså.

På det rundt 20 kvadratmeter store vaskerommet er det i tillegg til vaskemaskin tørketrommel, flere tørkemuligheter, og en flyttbar «øy» som blant annet rommer fire ulike kurver til skittentøy.

- Øya er satt sammen av fire kjøkkenskap fra IKEA, med benkeplate og med hjul under. Utrolig grei å brette klær på, og grei å kunne flytte rundt på når det er ekstra masse til tørk i rommet. Vi må også ha system i skittentøyet, så de fire skapene er delt inn i mørkt, hvitt, 60 grader og ull, forklarer Trine Lise.

Å få et velfungerende og funksjonelt hjem har vært viktig for familien Helleseng. Men også et hyggelig nabolag sto høyt på prioriteringslista.

- Det har vi virkelig fått. Når det er et nytt boligfelt, er det jo ingen som kjenner alle fra før, så da blir alle litt kontaktsøkende. Så på det halvannet året vi har bodd her har både vi og barna fått masse nye venner.

PS! Har du lyst å se mer av huset til Trine Lise og Håkon kan du sjekke ut Trine Lise sin instagramkonto: @tlh_design

-  Man blir ikke noe lykkeligere av å ha et digert hus og en haug av sofaer. Man kan jo bare sitte i en stol av gangen uansett, sier Gudrun Kristine Svensson. 43-åringen som jevnlig deler litt av seg selv som frittalende spaltist i Kristiansand Avis, tar oss imot i leiligheten i inn- og ut-husene på Lund.

Allerede før vi blir ønsket velkommen inn skjønner vi at dette er et hus litt utenom det vanlige.

Det første som møter oss er er nemlig en hage full av fargerike vimpler, noen knallrøde hagestoler – og en lilla inngangsdør.

-  Det er ganske mange restriksjoner på husene her. Det er ikke lov til å gjøre som man vil. Alle ytterdørene må for eksempel ha firkantet vindu. Men farge står det ikke noe om, så jeg gikk for lilla, sier Gudrun Svensson.

43-åringen bor sammen med sine tre barn, Johanne, Lauritz og Sigmund, samt familiens to firbente venner.

-  Det er katten Kanakas og hunden Stanley. Når vi først skulle ha husdyr, så måtte vi jo sørge for noen spesielle navn, ler hun.

Rosa kjøleskap

Like sprudlende og glad som Gudrun selv er, viser også rekkehusleiligheten seg å være. Et knall rosa kjøleskap fra Smeg lyser opp den åpne stue-/kjøkkenløsningen.

-  Jeg kunne jo selvsagt hatt et hvitt, vanlig kjøleskap, men det hadde blitt kjedeligere. Farger gjør meg glad, så jeg tok likegodt rosa, sier hun. Og farger er det mye av i Gudruns hjem. På kjøkkenet står kopper, kar, vaser og boller og lyser mot oss.

- Jeg ser ingen grunn til å gjemme det bort i skapene. Det er jo ting jeg liker, derfor står mye av det også fremme, forklarer hun.

Det er ganske mange restriksjoner på husene her. Det er ikke lov til å gjøre som man vil
Gudrun

Det er tre år siden Gudrun og mannen kjøpte rekkehuset på Lund, som Gudrun overtok da at de to gikk fra hverandre. Før det bodde familien i en større enebolig i Vågsbygd. Før det igjen bodde de i en nybygd funkisvilla, også det på Lund.

-  Funkishuset på Lund ble rett og slett for stort, og for mye å holde orden på. Det var selvsagt fint når alt var nytt og stort, men vi fant ut at vi kanskje ville trives bedre et annet sted, sier hun.

Huset i Vågsbygd flyttet de fra fordi savnet etter å bo bynært på Lund ble for stort.

Fantastisk nabolag

-  Å komme hit var bare midt i blinken. Det er nesten som å bo i Bakkebygrenda. Det er et fantastisk nabolag, sier Gudrun, og utdyper:

-  Det er åpent, lekent, og aldri kjedelig. Det er alltid noe som skjer, noen som vil ta en kaffekopp, eller litt spontan grilling sammen i hagen. Her kan man være så sosiale man vil, samtidig som det også går helt fint å trekke seg litt tilbake for dem som ønsker det.

Om det sosiale er noe av det Gudrun setter aller mest pris på ved hjemme sitt, er hun også glad i interiøret sitt.

Det er alltid noe som skjer, noen som vil ta en kaffekopp, eller litt spontan grilling sammen i hagen
Gudrun

-  Jeg har vært over gjennomsnittet opptatt av interiør i veldig mange år. Jeg abonnerte til og med på utenlandske interiørmagasiner, men det har roet seg nå, forklarer hun.

Gudrun har funnet sin egen stil og bryr seg ikke så mye om hva som er in og moderne. Resultatet er blitt et lekent hjem med stil, form og farge.

-  Jeg tenker mange ganger når jeg kommer hjem til venner som har sånne lyse, moderne hjem, at nå skal jeg jammen roe ned fargebruken litt hjemme og gå for det duse og delikate. Men i stedet for at det skjer, ender det alltid opp med at jeg heller kommer hjem med en knallgul ting, ler hun.

Går for kvalitet

Gudrun er så sikker på stilen sin at hun sjelden leter etter noe nytt. Som regel dukker det bare opp, og da tar hun det med seg hjem. Derfor er det heller ikke ofte at hun bytter ut interiøret. Det meste av møblene er ting hun har hatt lenge.

-  Jeg har nok lagt litt ekstra penger i en del møbler fordi det er kvalitet, og noe jeg ikke så fort går lei av. Det har jo vist seg at det har vært lurt, sier hun.

Bare noen få ganger har hun vært skikkelig på leting etter et møbel.

-  Denne her har jeg drømt om lenge, og har endelig fått den i hus, sier hun og viser fram en blomsterpidestall i teak.

-  Det er et typisk sånt møbel som bestemødre hadde i stuene sine. Alle hadde dem før, men det er ikke enkelt å få tak i dem nå, sier hun.

Les også Det er ikke sentrum som er sentralt lenger

Fargeinnslag

I Gudruns hus finnes en god miks mellom nytt, gammelt og kjente designklassikere. Friske fargeinnslag på interiørdetaljene er med på å gjøre hjemmet ekstra spennende. Og der det ikke nødvendigvis er like passende å sette fram freshe pyntegjenstander, har hun tatt i bruk andre metoder for å live opp interiøret. Slik som på badet, hvor vinduskarmen har fått seg noen strøk med rosa maling.

-  Det er jo liksom ikke så mye å gjøre på et bad, men det frisker litt opp, synes jeg.

Den nyoppførte eneboligen ser slett ikke ut som et typisk ferdighus.
-Husleverandøren har bare stått for skallet på huset, resten har vi tegnet selv – fra vinduene og utstikkene på taket til romfordelingen innvendig. Nabohuset er tilfeldigvis akkurat samme husmodell, men ligner ikke i det hele tatt, forteller Lene Rosseland Sømme, som bor i huset sammen med samboeren Kjetil og tvillingguttene Oliver og Leander på fem år.
Lene Rosseland Sømme er utdannet dekoratør og jobber som boligstylist, og er dessuten aktiv på blogg og Instagram under navnet Funksjonelt.com.

Mange kommer flyttende inn i nytt hus og oppdager at møblene ikke passer. Da vi planla huset, visste jeg akkurat hvor jeg ville ha ting, og tegnet rommene etter det.
Lene Rosseland

Da familien skulle flytte inn i ny bolig på Nesøya i Asker, hadde hun klare formeninger om hvordan huset skulle være.
-Det viktigste kriteriet var kanskje å få skikkelig takhøyde på stuen, vi prioriterte det fremfor flere rom. Dessuten trengte vi mer plass, og la til en ekstra etasje på de opprinnelige tegningene.

Mye lys var også viktig, og stuen fikk derfor tegnet inn skyvedører i glass ut mot balkongen, i tillegg til et sirkelformet vindu på den øvre delen av veggen.

Plass til alt

Lenes arbeidshverdag handler om å innrede boliger for salg, og hun er derfor godt trent i å vurdere hvordan et rom best kan møbleres. Da hun skulle bygge nytt hus, ble rommene delvis planlagt ut fra møblene som skulle stå der.
-Mange kommer flyttende inn i nytt hus og oppdager at møblene ikke passer. Da vi planla huset, visste jeg akkurat hvor jeg ville ha ting, og tegnet rommene etter det. Jeg visste for eksempel hvor jeg ville ha spisebordet og hvor stort det skulle være, og målte opp og tegnet rommet slik at det ble plass, forklarer hun.
Spisebordet er for øvrig i betong, og ikke så enkelt å flytte rundt på.
-Det er forferdelig tungt. Jeg kjøpte det i en butikk i Sverige, og selve bordet var ikke så dyrt – men det var veldig dyrt å transportere, påpeker hun.

Til gjengjeld tåler bordet det meste, noe som er en fordel med to femåringer i huset.
-De lager mye liv og røre. Men vi har likevel ikke lagt så mye vekt på å ha barnevennlige løsninger. Guttene har soverom og kjellerstue i kjelleren der de kan leke fritt. Her oppe kjører jeg min stil og liker å ha det ryddig, sier hun.
Ett av de mindre barnevennlige valgene de ble advart mot, var å ha marmor både på benkeplatene på kjøkkenet, stuebordet og toalettgulvet.
-Marmor kan visst fort få flekker ved søl. Men flatene har holdt seg fine hittil, sier hun.

Hvit base

Lene Rosseland Sømme har valgt å male vegger og gulv hvite – veggene er hvitmalt gips, mens gulvet er hvitmalt furu.
-Det er mulig vi tilfører litt mer farge etter hvert, blant annet vurderer vi å male peisveggen grå. Vi vil bo oss litt inn for å finne ut akkurat hvordan vi vil ha det, derfor startet vi med å male alt hvitt. Uansett er jeg ikke glad i mye farger, så skrikende farger blir det nok aldri her, forteller hun.

Kontraster henter hun derimot bevisst inn.
-Siden gulvene er hvite, har vi satt inn en del svarte møbler. Og svart piperør, jeg liker kontrasten mellom svart og hvitt. I tillegg har jeg myket opp interiøret med messing, treverk, grønne planter og vintagemøbler, forteller hun.

Siden huset er helt nytt, synes jeg det er fint å ha noen gamle ting. På Finn.no har jeg blant annet kjøpt et gammelt Radionette radiokabinett, hvor radioen fremdeles virker.
Lene
At gulvet er i tre, er også tatt inn som en kontrast til de glatte gipsveggene.
-Et slikt gulv blir egentlig bare finere jo mer du bruker det og jo flere skavanker det får, sier hun.

Bruktkupp er med på å bryte opp det minimalistiske.
-Siden huset er helt nytt, synes jeg det er fint å ha noen gamle ting. På Finn.no har jeg blant annet kjøpt et gammelt Radionette radiokabinett, hvor radioen fremdeles virker. Og i går kjøpte jeg denne lampen, sier hun, og viser frem en gammel stålampe.
-Den kostet bare hundre kroner. Til gjengjeld måtte jeg kjøre helt til Fredrikstad for å hente den.

Krevende drøm

For Lene Rosseland Sømme har det alltid vært en drøm å bygge eget hus. Selv om hun innrømmer at det har vært krevende. -Du må nesten ha det som en hobby, et byggeprosjekt tar mye tid. Vi brukte halvannet år bare på å planlegge og tegne huset, sier hun.

-Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi gjorde endringer. Da vi bygget var det gratis å gjøre endringer på tegningene underveis, men det er endret etter oss, ler hun.
Underveis i byggeprosessen var det mye som ikke gikk som det skulle.

-Vi hadde for eksempel vannlekkasje fra badet og ned på kjøkkenet. Og underveis i maleprosessen var det så mye kondens i stua at malingen begynte å renne nedover vinduene, forteller hun.
Familien tok over tomten for tre år siden, og flyttet inn rett før jul i 2014, i et hus som på langt nær var ferdig. Nå er det viktigste på plass, men fremdeles gjenstår badet i kjelleren, flere av soverommene, en utleieenhet i kjelleren og hele uteområdet. I tillegg til maling og listing.

-Vi blir vel ferdige om en fem års tid, smiler Lene, som likevel ikke angrer på prosjektet.
-Hvem vet, kanskje vi bygger et hus til en gang.

- Det var utsikten jeg falt for med dette huset her. Dagen vi var på visning var det tett tåke, og vi så egentlig ingenting, men jeg bare visste at utsikten var fantastisk, sier Gro Furset. I ni år har hun våknet opp til en fantastisk utsikt mot sjøen, og hele Lund. Og fortsatt hender det hun må klype seg i armen, sette seg ned, og bare nyte synet som møter henne hver dag.

-  Det er virkelig balsam for sjelen å bo her. Utsikten, det at det er så landlig, men samtidig bynært, med trafikkstøy og fuglekvitter om hverandre, gjør plassen unik for meg, sier hun.

Det første Gro og mannen Erik Berglihn (48) gjorde da de overtok huset, var å rive veggen til kjøkkenet slik at også kjøkkenet fikk glede av store vinduer med utsikt over byen.

Husets favoritt

-  Kjøkkenet var helt lukket inne i et eget rom. Det ville nesten vært for galt om vi ikke skulle benytte oss av utsikten også på kjøkkenet. Det er jo dette som er familiens favorittsted i huset, sier Gro.

For det er på kjøkkenet Gro og familien liker å tilbringe mye av tiden. Her lager de gjerne mat sammen, slår seg ned rundt spisebordet med avisen eller en god bok. Gro brukt tid på å få til et kjøkken som er mest mulig funksjonelt. Innredningen av familiens hjerterom har gått etappevis.

-  Vi begynte med den lange kjøkkenbenken. Etter hvert kom det overskaper, og nå sist for bare ett år siden fikk vi spesiallaget ei kjøkkenøy, sier hun.

Sunn livsstil

Som utdannet sykepleier og ernæringsterapeut er Gro og familien over gjennomsnittet opptatt av en sunn livsstil. I fritiden er de alle aktive med blant annet SUP (padlebrett), kiting og crossfit-trening.

Maten er også en svært viktig del av familiens livsstil, og det beste av alt er hvis den kommer fra egen hage.

-  Nå på våren og sommeren er vi ganske selvforsynte med grønnsaker fra egen hage. Jeg elsker å gå ut og plukke med meg ting jeg kan bruke i juice eller matlagingen, sier Gro, Både hun og mannen har gjort mye forskjellig etter at de la ned restaurant og overnattingsstedet på Dvergsøya i 2007.

Men for i underkant av ett år siden valgte Gro å starte opp sin egen lille juicefabrikk som hun driver både fra hjemmet sitt og på helseklinikken hun driver på Lund.

-  Målet er at jeg skal kunne leve av å servere økologisk juice til folket. Så det er perfekt for meg å eksperimentere med juice på kjøkkenbenken hjemme, ler Gro.

Rød tråd

Eneboligen i Bjørnebakken, som hører til Lund men ligger helt på grensen til Gimlekollen, er smakfullt innredet. Design, gamle skatter, og til og med noe hjemmesnekret er satt sammen på en effektfull måte. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Mye av interiøret går igjen og danner en rød tråd gjennom hele huset.

-  Vi er blitt veldig glade i hyllene fra Montana. De går igjen flere steder. I tillegg til at vi har dem i stua, har de også fått plass på kjøkkenet og badet.

Gro er opptatt av møbler med spennende design og god kvalitet. Hun legger gjerne i noen ekstra kroner for å få noe hun virkelig liker. Også kunst på veggene er et must i hjemmet hennes.

-  Jeg trenger nødvendigvis ikke så mange bilder, jeg liker heller at de ruver en del, sier hun og viser det digre bildet av Kjell Nupen som henger over sofaen i ungdomsstua.

-  Dette laget Nupen til Dvergsøya da vi drev stedet der ute, sier hun.

Praktisk planløsning

I tillegg til det funksjonelle kjøkkenet og den romslige hagen, er husets planløsning noe av det Gro og mannen er mest fornøyd med.

I første etasje har de alt de trenger på en flate. Selv om boligen fremstår luftig og åpen, er det mulig å stenge av mellom stue, kjøkken og ungdomsstua.

-  Her er det plass til oss alle samtidig. Og vi kan jo faktisk bo her til vi må bæres ut. Det er jo bare å få en rampe ved inngangsdøren hvis vi måtte behøve det, ler Gro.

Barna deres på 17 og 18 år har en egen avdeling i underetasjen.

- Der har de rommene sine og eget bad. Der nede har de frie tøyler så lenge de tar en skikkelig opprydning hver uke.

Paret hadde kjørt forbi eiendommen mange ganger med båt og tenkt: Hvis den noensinne kommer for salg, kjøper vi den. Og så, i 2011, var den plutselig det.

Drømmetomten, helt nede ved vannkanten på Nesodden, kom med et gammelt trehus med en grunnflate på cirka 50 kvadratmeter, uten vann og kloakk eller trapp innvendig.

Det er noe med roen og utsikten. Og så skjer det alltid noe på sjøen. Det er båter eller liv. Man blir aldri alene
Kjersti

I tillegg sto det et skrøpelig anneks der, som hadde blitt brukt som sjøbod og til å koke fiskegarn, og et bitte lite badehus, på tomten. De nye eierne visste ikke om de ville få lov til å bygge ut.

– Vi visste ikke helt hva vi gikk til, men vi tok en sjanse, forteller Kjersti Krogstad.

For slik er det som kjent her til lands, at 100 meter fra vannet er det i utgangspunktet ikke lov til å bygge. Det skal ikke være lett å få seg nytt hus i strandsonen, og lett skulle det heller ikke bli for ekteparet Krogstad.

Store glassflater

Gjennom store glassflater, som utgjør to av veggene i underetasjen på huset, skuer Kjersti Krogstad utover Oslofjorden. I dag er vannet stille, med store hvite isflak. Det er lett tåke i luften.

– Hver dag er det et nytt bilde her ute, sier hun. Derfor har ikke hun og mannen Espen Krogstad hengt opp bilder på veggene nede. Utsikten er nok.
– Vi vil heller ikke fylle huset med så mye, sier hun.

Om sommeren åpner hun opp hele vindusveggen, rusler ned til vannkanten og hopper uti, hver kveld. Gjester plikter også å bade.
– Det blir veldig sosialt. Om sommeren er vi nesten ikke inne.

Første etasje er åpen mellom kjøkken, spisestue og oppholdsstue og peisen er åpen både mot kjøkkenet og stuen. En sjeselong er strategisk plassert i hjørnet der glassveggene møtes, og har panoramautsikt over vannet. Krogstad setter pris på å være helt nede ved vannet.

– Det er noe med roen og utsikten. Og så skjer det alltid noe på sjøen. Det er båter eller liv. Man blir aldri alene, sier hun.

– Når jeg ser den ved holmen der borte, kan jeg ta på meg skoene og gå til havnen, forteller hun.

Ser ut som huset flyter

Nærheten til vannet var utslagsgivende for hvordan huset ble.

Siden de bor så nær vannet, trengte de ikke komme opp i andre etasje for å få utsikt. Derfor la vi oppholdsrommet nede og det private, mer lukkede arealet oppe, forklarer Camilla Aakre i Derlick arkitekter, som fikk oppdraget med å tegne huset.

– Fordi det er såpass strengt på Nesodden, prøvde vi å holde oss innenfor den klassiske formen. Det skulle være et moderne hus innpakket i en tradisjonell form, sier hun.
Som de andre husene i området har også dette saltak og trekledning. Panelet er liggende. Vinduene er moderne, både de som dekker hele veggen nede, og de mindre, avlange. Glassveggene i underetasjen gir et inntrykk av letthet nede og mer tyngde oppe.

– Når jeg ser det fra Nesoddbåten, kan det se ut som huset flyter fritt, sier Krogstad.

Fikk dispensasjon

Men for å gjøre noe som helst på tomten, var arkitektene avhengig av å få dispensasjon fra loven. Hvert bygg på tomten måtte søkes om for seg og fikk et eget saksnummer.

– Vi hadde ikke fått det til uten hjelp av arkitekten, sier Krogstad.

Huset som sto der, var et hus det ikke gikk an å bo i. Og det var lite.
Kjersti

Når de etter mye arbeid og mange tegninger hadde fått byggingen godkjent av lokalpolitikerne, klaget fylkeskommunen på badehuset. Også Fortidsminneforeningen klaget på tillatelsene. Ny runde. Så, i november 2012, nesten et og et halvt år etter at Krogstad kjøpte eiendommen, kom svaret: Det var greit, de fikk lov til å rive det gamle huset, og til å restaurere annekset. Badehuset fikk de ikke bygge ut.

Grunnen til at Krogstad fikk dispensasjon, var at bygget var en erstatning for tidligere bygg, ifølge arkitekten.

– Huset som sto der, var et hus det ikke gikk an å bo i. Og det var lite. Om man da graver litt dypere og flytter det litt på tomten, er ikke det det samme som å bygge nytt, mener Aakre, som også fremhever at eiendommen ligger for seg selv.

– Det var ikke til sjenanse for noen.

For å få plass til eiendommen, ble det sprengt i berget. Huset fikk en grunnflate på hundre kvadratmeter.

Fikk ikke rive annekset

Det gamle annekset fikk de ikke tillatelse til å rive. Det ble imidlertid totalt strippet innvendig. Et stort trekkspillvindu ble satt inn der det tidligere var en lem. Om sommeren åpner familien opp og flytter bordet ut på hellene utenfor. Da sitter de helt i vannkanten. Eller de kan fiske halvmeter store torsk fra bryggen like nedenfor huset.

Arkitekten tegnet inn en svalgang i annekset, slik at stuen der ble et åpent rom helt til taket i andre etasje.

– Da det ble lite lys i området mellom soverommene, ønsket vi å åpne opp for lyset nedenfra, forteller Aakre.
Annekset ble først ferdig, og ekteparet flyttet inn dit høsten 2014. De hadde forlengst solgt sitt gamle hus, og bodd litt her og der og på en liten hytte i åtte måneder.

– Vi bodde i bager i tre år. Da fikk vi sortert litt, sier Krogstad fornøyd.

Fra annekset bivånet de resten av byggeprosessen på nært hold.

Krogstad og ektemannen vokste opp i blokkleiligheter på Bogerud, på østkanten i Oslo. De startet selv familielivet i en leilighet, deretter ble det rekkehus på Nesodden. Nå dette. Hun innser at hun er privilegert, og tiden det tok å komme i hus er forlengst glemt.

– Vi fikk drømmestedet vårt. Noen ganger må jeg klype meg i armen, sier hun.

Siden du har lest hele saken, har du kanskje lyst til å se flere spennende hjem? Da kan vi anbefale disse artiklene.

Les også man blir ikke noe lykkeligere av et digert hus

Les også Det var utsikten jeg falt for

Når May og Hallvard Selmer skal titte på naturen, trenger de ikke tusle bort til vinduet. Ingen gardiner må løftes til side. Hvaleromgivelsene der ute inviterer seg selv inn i stuen. Glassflatene strekker seg fra gulv til himling, fra kortvegg til kortvegg.
-Den åpne fasaden gir mulighet til å bo i rommet som furutrærne skaper. Det er det samme rommet som de elsket da de var her på den gamle hytta, sier arkitekt Niels Marius Askim.

Utsikten er egentlig ingen ting å miste pusten av. Havgapet kan fornemmes, men ikke sees. Blikket vandrer over skrinne gresstuster, mellom urørlige kampesteiner og evigsvaiende kjempefuruer. De samme skikkelsene som alltid har vært her. I hvert fall siden femtitallet.

Les også Sjekk hvem som skal blogge for Abito

Les også Fikk bygge i strandsonen

Liten hytte, stor tomt

I 1952 bygger Niels Marius’ farfar en enkel hytte på vestsiden av Asmaløy. Siden den gang tilbringer familien somrene her ute. Etter som årene går, blir hytta mer og mer primitiv, målt mot tidens økende krav til standard. De femti kvadratmeterne blir etter hvert ganske stemoderlig behandlet. Planene for eiendommen blir stadig utsatt, husker Niels Marius.

Samtidig bor moren, May Selmer, i Trondheim med ektemannen Hallvard Selmer. Hun har utviklet Alzheimers, og selv enkle ting begynner å bli vanskelige. Det er på tide å se mer til hverandre. Det er da Niels Marius får ideen som gjør det mulig å slå et par tre fluer i en smekk: Tegne et hus spesielt for May og Hallvard. Og bygge ny og bedre hytte til seg og sin halvbrors familie. Leve tettere på naturen. Komme nærmere hverandre. Tomten er på 2,7 mål. Jo da, det det er plass nok til alle.

– Det var økonomisk fornuftig å oppføre hus og hytte samtidig. Dessuten er de bygget over samme lest. Det gir stordriftsfordeler, sier Niels Marius Askim.
Konstruksjonen er enkel og materialbruken nøktern. Annenetasjen er standardmessig kledd med gips, som en kontrast til den mer kvalitetsmessige bjørke og finérkledningen i underetasjen. Gulvet er i heltre eik, og er ikke fra nederste hylle.

Lyst på mer inspirasjon? Følg Abito på instagram@abito.no

– Vi kunne spart penger der, men et solid gulv er en viktig kvalitet. Det er godt å gå på, og godt å se på.
Huset har saltak, men skiller seg likevel fra den øvrige bebyggelsen, som preges av malte hus med smårutete vinduer. Men arkitekten mener ikke at huset stikker seg frem av den grunn.

– Huset er nedtonet, både gjennom sin form og materialbruk. De store glassflatene speiler trærne og gjør at huset glir enda bedre inn i naturen. Dessuten bidrar furukronene og skyggene de kaster, til å myke opp husets form.
Den siste spikeren ble banket inn sist sommer. Furukledningen har så smått begynt å gråne, men plattingen som vender mot uterommet har ennå ikke mistet grønnstikket. Furunål og havbris blander seg med duften av fersk byggevare.

Men May og Hallvard Selmer er forlengst husvarme. For også interiørlandskapet er kjent terreng. Både møbler og lamper, malerier og reiseminner er samlet gjennom et langt liv. Det er lenge siden de har vært på interiørshopping, og de har heller ingen planer om å fylle på med mer.

Seniorbolig − ved behov

Planløsningen er nokså tradisjonell: Stue og kjøkken er på grunnplan, mens soverom og gjesterom er ovenpå.
– Hvor godt er egentlig huset tilpasset et eldre ektepar?
– Det er lagt opp til at man kan bygge et soverom som en del av stuerommet. Det er bare å sette opp en vegg. Så man kan leve på ett plan om nødvendig, sier Niels Marius Askim.
Livet leves for det meste nede. Her har man kontakten med uterommet, her er utsikten best. Hverken May eller Hallvard bryr seg om innsyn, det kommer knapt noen forbi uansett. Og når det skjer, vet hele huset om det.
– Hundene sier alltid ifra. Da blir det leven, sier Hallvard Selmer.

I den gamle villaen på Singsaker var hundene stort sett avskåret fra å kunne titte ut. Nå har de full oversikt.
– Overgangen til det nye huset var nok størst for dem. Jeg tror de er veldig fornøyde. De også.

Den hvitmalte lille eneboligen i Skuteviken er sannsynligvis den aller minste i byen.

Ifølge WEB-Matrikkelen hos Bergen kommune er Bakkesmauet 2 oppført med et boligareal på bare 29 kvadratmeter.

– Kjærlighet ved første blikk

Den thailandske rasekatten Messi mjauer innstendig og får det raskt som han vil. Ytterdøren blir åpnet, slik at pus kan sitte i døråpningen og se om noen av kattekompisene kommer forbi. Han har en venninne og to svære skogskatter i strøket som han pleier å henge med.

Men selvfølgelig er det også et katteskinn i nabolaget som han ikke tåler synet av, så derfor foretrekker Messi å holde retrettmuligheten åpen.

– Når du lukker døren, føles det som å være på landet. Bortsett fra på kjøkkenet, er det ingen vinduer ut mot gaten. Det er veldig skjermet her. Har jeg folk på besøk, kan du le så høyt du vil, sier Thomas Lyse-Thorsen.

Etter at han og konen skilte lag, var han på utkikk etter et sted i nærheten, slik at det skulle bli så enkelt som mulig for sønnen deres.

Ti år gamle Oliver bor en uke hos mamma og en uke hos pappa. Noen timer før guttungen annenhver fredag kommer hjem fra skolen til faren, kommer katten spankulerende i forveien. Pus har nemlig stålkontroll på når han og Oliver skal være hos matmor eller matfar.

Det er begrenset hva du får til når du skal starte på nytt igjen, og et halvt års tid leide jeg en knøttliten leilighet. Da dette huset kom for salg, var det en gjeng studenter og jeg som kom på visning. Dette skal jeg ha, tenkte jeg. Det var kjærlighet ved første blikk.

– Beliggenheten er perfekt og størrelsen gjør det lett å holde rent. Det er ikke plass til å dra inn alt mulig, så skiutstyret står på loftet hos mor til Oliver. Vi har et kjempefint forhold, forteller 37-åringen.

Et herlig frimerke av en bakgård

Både fra stuen, badet og hovedsoverommet er det vinduer ut mot et herlig frimerke av en bakgård på tre kvadratmeter. Den skjermede uteplassen slipper inn dagslys året rundt. På fine sommerdager nyter gjerne Thomas Lyse-Thorsen lunsjen sin her.
I ti år arbeidet han som fotograf i TV-kanalen til Bergens Tidende. Nå har bergenseren sitt eget firma. Hjemmekontoret er et ryddig, lite skrivebord med en særdeles oppgradert PC i stuen.

– Loftet, som er rommet til Oliver, er ikke regnet med i boarealet på grunn av skråtaket. Det var en stor operasjon og rå makt da vi skulle få inn en rammemadrass gjennom det pittelille vinduet i den ene enden. Men huset føles ikke så lite. Jeg tenker at det kanskje ikke er en interiørarkitektonisk perle, men koselig er det i alle fall, slår eieren fornøyd fast.

Han er oppvokst i Sandviken og føler seg hjemme i Skuteviken. Om sommeren, hvis det er fint vær, setter han seg gjerne ut på trappen og tar et glass rødvin i lag med naboene.

Tre, fire ganger i uken er det crossfit-trening med den faste gjengen som trener sammen i Vikinghallen. Det verdsetter Lyse-Thorsen ekstra mye etter at han fikk en stoffskiftesykdom som gjorde at han i flere år ikke orket å trene.

Sønnen var bare tre, fire måneder da det ble oppdaget at den nybakte pappaen var syk.

– Det positive var at jeg fikk være mye sammen med gutten min da han var liten. Du får mer forståelse og innsikt, og setter mer pris på familie og venner. Det er menneskene du har rundt deg som er det viktige. Det materielle betyr ikke så mye, jeg trenger ikke fylle huset med ting, sier han.

Jeg hadde aldri klart å se på at noen andre skulle overta huset jeg er vokst opp i, sier Ragnhild Elisabeth Åknes.

Det er to år siden hun og mannen Trond- Egil overtok hennes foreldres hus på Korsvik. Selv bodde de i nabohuset, og hadde ikke lyst til at Ragnhilds barndomshjem skulle bli bebodd av andre enn dem selv.

-  Huset og plassen passer midt i blinken for oss i forhold til uteareal og parkering, sier hun.

For med tre barn i alderen 8-12 år var det godt med litt ekstra boltreplass.

-  Huset er på nesten 350 kvadrat, så her trenger vi i alle fall ikke løpe oppå hverandre hvis ikke vi ønsker det, sier Ragnhild.

Egen arbeidsplass

Men det var også en annen ting som var avgjørende for at Ragnhild og mannen kjøpte barndomshjemmet. Her kunne hun nemlig også bygge sin egen arbeidsplass.

-  Jeg har jobbet for meg selv som hudpleier siden 1999, og hadde egen salong i nabohuset mitt tidligere. Men nå trengte jeg større plass, og tomten her tillot nettopp det, sier hun.

På gårdsplassen har de bygget en stor dobbelgarasje, hvor Ragnhild har plassert sin egen hudpleiesalong, Ragnhilds hudpleie, i andre etasje.

-  Det er helt perfekt. Med tre barn og masse logistikk synes jeg det er veldig greit å ha arbeidsplassen på hjemmebane, sier hun.

Åknes er likevel opptatt av å skille mellom jobb og hjemme. Når hun er på jobb, så er hun på jobb. Hun har faste arbeidstider, og smører til og med med seg nistepakke.

-  Og så er det veldig godt å komme inn og hjem når arbeidsdagen er over, ler hun.

Pusset opp

Men før familien på fem kunne flytte inn i Ragnhilds barndomshjem, måtte det pusses opp. Alt av rør og elektrisk utstyr ble byttet ut, vegger ble revet ned, gipset og sparklet på nytt, vinduene ble byttet, kjøkkenet ble nytt, og nye gulv ble lagt.

-  Det var litt av en jobb mens det sto på, men det var verdt det.

Ragnhild har alltid vært opptatt av interiør og har i følge seg selv vært tro mot interiørstilen sin en årrekke. Hun har valgt både samme farger og møbler i sitt nyoppussede hus som hun hadde tidligere.

-  Jeg har flyttet med meg ting siden jeg var liten, og er ikke typen som bytter ut møbler og interiør bare fordi vi flytter til et nytt sted, sier hun.

De fleste av møblene i huset til familien Åknes har de derfor hatt i en årrekke, mye er også ting de har arvet.

-  Jeg er faktisk ikke spesielt glad i å gå i interiørbutikker, så hvis jeg skal handle noe nytt, vil jeg helst investere i antikviteter, sier Ragnhild.

Gamle bilder

Hudpleieren synes det er vanskelig å sette noe navn på interiørstilen sin, men innrømmer at smaken er litt dyr.

- Jeg lar meg egentlig ikke friste av moter og nymoderne ting. Jeg venter og leter på de tingene jeg veldig gjerne vil ha, sier hun.

I det 350 kvadratmeter store huset er veggene fylt med bilder i alle størrelser og motiv. Ragnhild og mannen har nemlig en fascinasjon for gamle bilder.

- Jeg har kjøpt masse forskjellige bilder fra mange steder. Bilder på veggene gjør meg glad, og de har sin historie, forklarer hun.

Ragnhild sier hun sjelden legger en plan når hun innreder, men at det meste av inspirasjonen kommer litt etter litt.

-  Vi må bo oss litt inn før jeg finner helt ut hvordan jeg vil ha det.

Hun har likevel alltid en formening om hvordan hun ikke vil ha det. Hun liker ikke moderne design. Hun kunne for eksempe heller ikke bodd i et hus med helt hvite vegger, det ville blitt for kaldt. Ragnhild må helst innrede med varme toner. Det fikk hun erfare da hun for noen år siden malte kjøkkenet sitt grått i stedet for beige.

- Det ble rett og slett for kaldt for meg, så jeg endte opp med å male hele greia på nytt.

Tepper på gulvene

Selv om det er Ragnhild som har stått for det meste av innredningen i huset, har mannen også et ord med i laget. Slik som da de bestemte seg for å droppe parkett i stua til fordel for vegg-til-vegg-teppe.

-  Teppe var vi enige om, og det ble valgt fordi det er lunt og lydisolerende, sier hun.

I tillegg til at hun er glad for å kunne bo og jobbe samme sted, setter hun stor pris på at huset ligger usjenert til.

-  Det høres kanskje sært ut, men jeg synes det er godt å kunne være hjemme uten å være redd for at alle kan titte inn. Men jeg elsker besøk og setter pris på når både venner og kunder stikker innom, sier hun.

Men stort hus og stor tomt fører også med seg en del arbeid. Selv om huset er ferdig oppusset innvendig, gjenstår det fortsatt en jobb utendørs.

-  Det er neste prosjekt, og det starter vi på så fort vinteren er over.

PS: Sjekk ut Ragnhilds instagramkonto for flere bilder @ragnhildshudpleie

Huset ligger på Skadberg i Sola. Allerede da de kom på visning for fem år siden og så den 30 kvadratmeter store boden ved inngangsdøren, visste Camilla Gillstrøm at det måtte bli deres.
– Etter hvert som man blir mer erfaren på boligmarkedet, legger man vekt på ting man ikke tenkte på før. Som vaskerom, gjesterom, biinngang og bod, sier hun.

Det betyr likevel ikke at familien på fire ikke er storfornøyd med resten av løsningene i huset. At man kan se mellom de ulike høydene er noe av det som gjør boligen spennende. Den hvitmalte trappen står som et monument gjennom hele huset. Den både knytter sammen og åpner opp mellom etasjene slik at lyset får fri passasje. Opprinnelig var trappen trehvit.
– Men jeg ville ikke flytte inn før den var hvit, så det var det første vi gjorde, sier Camilla.

God tid

Ellers hadde de det ikke travelt med å innrede huset. Det er dobbelt så stort som deres forrige bolig, og dermed holdt det ikke med møblene de allerede hadde med seg.

– Vi ville ikke kjøpe noe bare for å kjøpe, men heller vente til vi fant ting vi visste vi aldri ville skifte ut. Møblerer man hele huset med én gang, angrer man fort. Dessuten skal man jo ha råd til det også, forklarer Camilla.
De gamle møblene og tv-en ble satt i kjellerstua, mens hovedstua stod tom for møbler i ett år.
– Ungene var veldig fornøyde med det. Det ble som en liten gymsal her, med allslags aktiviteter, forteller Kim Borg Larsen.

Nøytrale toner

Paret er fornøyd med hvordan hjemmet er blitt til slutt. Tidløse, lyse kvalitetsmøbler akkompagneres av lysestaker og puter som kan skiftes ut etter sesong og humør. I stua er det ingen tv, som gjør at det lettere holdes ryddig.
Tonene er nøytrale, uten store sprell. Camilla er daglig leder i Benetton Stavanger og har god erfaring med å se hvilke fargetoner og teksturer som passer sammen. Hun får imidlertid sin daglige dose med farger på jobb.
– Jeg trenger ikke ha så mye farger hjemme, sier hun.
– En gang kjøpte en rød julestjerne, det var ikke så populært. Så nå kjøper hun heller blomstene sine selv, smiler Kim.
– Har man bare én ting i en farge, legger man så godt merke til den. Det tar for mye oppmerksomhet, forklarer Camilla.

Til og med sønnen har fått med seg at moren ikke er overbegeistret for farger.
– Før jul kom han hjem, og sa «se, mamma, jeg har laget helt hvit julepynt», ler hun.
Noen farger har hun riktignok tatt inn i huset, som var helt hvitt da de overtok det. I flere etasjer er minst én av veggene nå malt i nøytrale, rolige farger. Noen puter og bilder kan også gjerne ha litt farge.
– Mor sa at jeg kom til å bli lei av det helt hvite, og jeg tør ikke helt å innrømme at jeg faktisk ble det. Nå maler jeg hele tiden, sier Camilla.

Venner fra Instagram

Det er ikke bare veggene hun har malt. For noen uker siden kjøpte hun kost og lerret for å få et unikt kunstverk i stua.

– Det er vel egentlig meningen at man skal bruke ett eller to av triks, men jeg brukte alle jeg hadde hørt om. Klæsjet på noe maling, sprayet vann på, holdt det på skeiva. Jeg malte sikkert over det 20 ganger, sier Camilla.
Mannen Kim er ekstra fornøyd med bildet.
– Hver gang jeg så bildet, var det forandret. Jeg synes det er fint at flere av fargene går igjen i andre farger i stua, sier han.

Camilla er aktiv på bildedelingstjenesten Instagram, hvor hun deler bilder av hjemmet sitt, samtidig som hun får inspirasjon fra andre.
– Det betyr også mer enn bare bildene i seg selv. Jeg er blitt kjent med mange som deler interiørinteressen som jeg ellers ikke hadde kjent. Vi har jevnlige treff, sier Camilla.
Selv om bildene hun har lagt ut viser et ryddig hjem, innrømmer hun at det kan være rotete ellers i huset.
– Ting må ikke være hysterisk ryddig, men jeg tror ingen slapper av hvis det er rotete hele tiden.

Kontraster

I tredje etasje gir det store vinduet utsyn over Sandnes, og man ser også til den dampende pipa på gjenvinningsstasjonen som gir vannbåren varme til det 200 kvadratmeter store huset. Dermed behøver ikke familien varmtvannsbereder.
– Vi bruker lite strøm, sier Kim.
Han kommer fra Danmark, mens Camilla er fra Stord. På Skadberg føler begge seg hjemme.
– Det er litt på landet, og så er det flatt og vindfullt, sier Camilla.

Tidlig i forholdet deres fikk de oppdage forskjellen mellom de danske og norske interiørtrendene. Da Kim første gang besøkte Camilla på Stord, var stua gul, kjøkkenet rødt og gangen var blå, i ordentlig 90-tallsånd.
– Han fikk aldeles sjokk. Takleiligheten hans var hvit, med enkelt design, sier Camilla.
Sammen har de altså landet på den lune, skandinaviske stilen i det de mener er drømmehjemmet.
– Vi har alltid drømt om å bygge eget og om hvordan det skulle se ut. Det vi har nå, er ganske nært det idealet. Det er nesten som om arkitekten kjente oss, eller hørte tankene våre, sier Camilla.

– Her ville vi bygge oss et hjem og en arbeidsplass inspirert av engelsk byggeskikk og gamle fabrikkbygninger i Oslo, sier Morten Myklebust, som har gode minner fra en oppvekst blant fabrikker og andre murgårder på Bjølsen.

Det var bare skau på tomten de ryddet i Tønsberg. Nå har de hus i georgiansk stil, middelalderruiner i hagen, fabrikk på tunet,og traktor i garasjen – og et høyt murgjerde rundt eiendommen sin.

De er erfarne Englandsfarere. Anne Thowsen og Morten Myklebust tar imot i biblioteket, ber oss sitte ned i Chesterfield-sofaene foran peisen og serverer te og småkaker på etasjefat mens de forteller om alle idéene, figurene og gjenstandene de har bragt med hjem. Alle har sin historie.
I biblioteket har de selv lagt plater i taket og på deler av veggene, bygget hyller med profiler og beiset alt brunt før det ble lakket, og satt grønn tapet på resten.
Shakespeare følger med fra øverste hylle, men hvor er Agatha Christie? Bak en skjult dør i veggen er det et hemmelig, lite rom. Der er hun ikke. Ikke James Bond heller. Det er tomt. Skal bli barskap.

Lyst på litt mer inspirasjon? Sjekk ut vår instagramkonto @abito.no

Til England hver måned

Ekteparet driver eget produksjonsselskap innen barnekultur. De har to voksne barn og er stadig på jobb og besøk i England. Alltid sammen.

– Vi drar minst én gang i måneden. London ligger to timer unna, Oslo en drøy time. En flybillett fra Torp koster mindre enn en togbillett til Oslo. I England møter vi et profesjonelt miljø for kulturindustri, og det er på mange måter lettere å få til effektivt samarbeid der enn her i landet. Vi jobber litt annerledes enn bransjen her, sier Morten Myklebust.

Han er kjent som manusforfatter, illustratør og figur-/universskaper, mens Anne Thowsen har hånd om det administrative.

Tegnet huset selv

Det var hun, «the lady of the house», som tegnet boligen. Den ble bygget av lokale håndverkere, og innredet med hjerte for brune arvemøbler og engelske roser.

– Vi ønsket oss et hus i georgiansk stil. Planløsningen er grei. Inngangspartiet ligger midt på med inngang til hagestue midt imot og to rom på hver side. Tradisjonen tro er det åpning mellom tre stuer på rad; her ligger spisestuen til venstre, biblioteket til høyre, forteller hun.

Les også Dette er de hotteste interiørtrendene akkurat nå

«House & Garden»

Georgian Style var en retning innenfor 1700-tallets engelske arkitektur og møbelkunst, mens George I og George II regjerte. Utforming av veggene, som ofte var delt i tre områder, var en viktig del av interiøret.

– Stilen var svært utbredt, og det var vanlig å ha ruiner i hagen, såkaltefollies. Det har vi også skaffet oss. To middelalderruiner, kjøpt i deler fra England. Jeg tegnet byggverk og steiner som vi ønsket oss i 3D og sendte over til en som forhandler det meste av gamle bygningsdeler. I England tror jeg man kan kjøpe omtrent alt, forteller Morten Myklebust.

– Ble det mye dyrere å bygge i mur enn i tre?

– Det dyreste er teglsten, som på fabrikken, deretter pusset mur på lecablokker, som på boligen. Men hvis man tenker på fremtidig vedlikehold, lønner det seg å bygge i mur. Vi ønsket et nytt murhus etter å ha bodd 17 år med konstant oppussing i et trehus fra 1925, men ville til dels skape en gammeldags stemning her. Det har vi gjort ved blant annet å kjøpe brukte elementer fra England og gamle dører fra gjenbruksutsalget på Vøienvolden gård i Oslo.

Les også Dårlig råd? Disse regningene bør du utsette hvis lommeboka er slunken

– Det er ikke bare gamle dører her?

– Nei. Dører har vært et problem, både å få tak i og å få tilpasset. Sørgelig at det skal være slik. Vi bestilte for eksempel ny loftsdør med speil plassert annerledes enn på norske standarddører, men det gikk ikke an å få stoppet standardutfresingen av nøkkelhull. Dermed måtte vi sette ny vrider mye høyere enn tenkt. Vi skulle heller bestilt dører fra England, det er neppe dyrere, sier paret.

Blandingen av nye og gamle bygningselementer går igjen. Biblioteket har en gammel peisfront fra England, hagestuen en kombiovn malt og dekorert av husbonden. Kjøkkeninnredningen er fra Ikea, sanitærporselenet fra engelske «Heritage».

Bor bak høy mur

Hagen ble rammet inn av et murt gjerde på opptil 2,5 meter for å skape et usjenert uterom.

– Et høyt murgjerde hører hjemme på en slik eiendom, men er ikke vanlig her. Vi fikk dispensasjon fordi kommunen mente det «sto i stil med det gamle huset» – som altså er fra 2006, smiler Myklebust.

Han forteller at det var skog på hele tomten. I hagen ble det plantet liguster, bøk og buksbom. Langs murgjerdet er det videre plantet lindetrær som klippes som en oppstammet hekk.

Blir aldri ferdig

– Nå skal jeg sette steinkors i hagen mens vi holder på med et kortfilmprosjekt basert på våre bøker om Middelaldergutten Brage, forteller illustratøren, som også har samlet viking- og middelalderhjelmer gjennom flere år. De ligger som dekor til inspirasjon på stuegulv, i hyller og skap, og alle er det en historie omkring.

– Det er med hus og hage som med historiene vi skaper. Vi blir nok aldri ferdig med bygging og innredning, for stadig ser vi noe vi kan gjøre, endre på eller legge til, sier han. For eksempel fikk spisestuen fra 1925 nylig et sakralt preg da den ble supplert med to svære Warwick-kirkestoler. Og kanskje vil de bygge et hus til.

Traktor i garasjen

Fra boligen er det 39 skritt å gå til jobben i Fantasifabrikken. Nylig var det kinopremière på «Gråtass – gøy på landet», den første av tre nye spillefilmer om den lille traktoren de har jobbet med gjennom over 20 år.

Det står en gråtass i garasjen i enden av fabrikken. Bygningen i rød teglsten med buede vinduer og grønne detaljer rommer ellers kontorer, atelier, kostyme- og rekvisittlager, bad, kjøkken og spiseplass. Det hersker brun, britisk hyggestemning der inne. På hjemmekontoret.

De elsker huset sitt for det fantastiske og kreative rommet de har fått til i første etasje. Familien Martin har likevel valgt å beholde det oppsiktsvekkende kallenavnet.

-Jeg synes det er stygt. Det er en stygg gate med mursteinsfasader, betong rundt hagene og fravær av kjærlighet fra huseierne, sier Andy Martin.

Les også Et lite stykke England

Les også Falt for nøkkelferdig hus

80 prosent av materialene er gjenbruk

Han er opprinnelig fra Australia og driver sitt eget arkitektkontor i London. På kundelisten har han blant annet hatt Noel Gallagher. Madeleine Martin, som er norsk, flyttet til London i 1997 og jobber som salgsdirektør for det internasjonale kunstgalleriet Hauser & Wirth. Sammen har de barna Eero, Panama og Sonny.
Da de skulle pusse opp, ville de at det skulle bli et bruksvennlig og miljøvennlig hjem. Noe av det første de gjorde, var å grave ut halve bakgården til svømmebasseng.

-Bassenget varmes opp av sentralvarmeanleggets overskuddsenergi. Det varmes kun opp når ovnen i huset er på, og bruker dermed ikke ekstra energi, forklarer Andy Martin.
Han er en dedikert surfer, og siden bassenget måler knappe fem meter i lengden, har de investert i en motstrømsmaskin. Dermed kan de få effektive økter i det lille bassenget, enten de vil svømme eller surfe. Den miljøvennlige moralen forsvares videre med solcellepanel, gresstak på saunaen, og solenergi.
-Ved å ha glassfasade på den sørvendte siden, med svarte fliser i bakgården, varmes huset opp om vinteren, sier Andy Martin – og forklarer.

-De svarte flisene absorberer varme på dagen som frigjøres på kvelden. I tillegg til miljøvennlig energi, har de valgt å bruke mest mulig resirkulerte materialer.
-80 prosent av materialene er gjenbruk. Som arkitekt legger du ned litt innsats i å se hva som er verdt å beholde og ikke, forklarer Andy, som tok det opprinnelige gulvpanelet og la som veggpanel på stueveggen.

Ikke puss opp for å få mer for boligen

Det svartmalte panelet fremstår med en røff finish og minner om en typisk norsk hyttevegg. Utvendig. Huset har et gjennomgående preg av solide og organiske materialer. Det varme skandinavisk-inspirerte tregulvet som møter deg i stuen rett innenfor inngangsdøren, er rivningsmaterialer fra en skole i Wales.
-Jeg kjøpte det fra en som driver med salg av brukte materialer. Han hadde fått tak i det fra en skole som ble revet, forteller Andy Martin, som laget hyller og skapdører på kjøkkenet av de resterende materialene.

Han er tydelig på hva som bør være motivasjonen når man pusser opp et hus.
-Hvis du skal pusse opp, så gjør det for deg selv. Gjør du det for å få mer penger for boligen når du skal selge, vil du sannsynligvis ikke få noe igjen for det, sier han og legger til følgende råd.
-Bo der i ett år før du begynner å pusse opp, kjenn på hvilke behov dere har, og bli kjent med huset. Hvordan solen flytter seg gjennom dagen for eksempel, råder han.
De varme og kalde elementene i Ugly House utfyller hverandre perfekt. Fra den røffe teglsteinen som utgjør kjøkkengulvet, til det lyse spisebordet i tre, kjøkkeninnredingen i børstet stål, vedovnen, til den enorme glassflaten som i tillegg til å utgjøre enden av huset, fungerer som en naturlig forlengelse til bakhagen.

Madeleine Martin sier de skandinaviske elementene er delvis bevisste og ubevisste.
-Vi tenner stearinlys til frokost hver dag, vi bruker mye stearinlys, hvilket britene ikke gjør. Alt av serveringssett og glass er skandinavisk, enten fra Skandium her i London, eller fra mitt barndomshjem i Oslo, forteller hun.

Kom deg inn på boligmarkedet

Det eneste som vitner om at det har bodd portugisere og ikke briter her, er de eksotiske frukttrærne som dominerer de mange bakhagene nedover gaten. I tillegg til fikentre og pæretre var bakgården utstyrt med vinpresser. Den måtte ut til fordel for sauna og rom til au pairen.

-Vi er veldig fornøyde med hvordan vi har utnyttet bakgården. Saunaen kommer til å bli og nanny-rommet kan kanskje bli et kontor en gang i fremtiden, sier Andy.
Arealmessig er huset akkurat passe for familien på fem. Tre etasjer, barnerom med bad i andre, soverom med bad i tredje etasje.
Fordi Andy Martin kom seg tidlig inn på boligmarkedet, har han hatt mulighet til å oppgradere boligstandard i takt med behov som familieforøkelse. Til dem som sitter på gjerdet er rådet krystallklart.
-Bare kjøp. Kom deg inn på markedet, det er ingenting å lure på, sier han.

Lyst på mer inspirasjon til hus og hjem? Følg Abito på Facebook og Instagram

Etter å ha bodd i huset i fem år, fant Kathrine Dørum Middelthon og mannen i 2012 ut at de ville ha litt mer plass til seg og de tre sønnene.
-Nesten alt er gjort om på, sier Kathrine.

De opprinnelige løsningene fra 1948 har måttet vike for å skape lysere og luftigere rom. Overskapene på kjøkkenet er borte, dører og vinduer er flyttet flere steder. Den mest markante endringen er tilbygget i husets ene ende. Her er det nå blitt nytt inngangsparti og mer lagringsplass, samt en romslig stue. På det høyeste er takhøyden her inne 3,90 meter.
-Vi valgte å ofre loftsrom for å få takhøyden. I tillegg ønsket vi fortsatt å kunne sitte på kjøkkenet og ha den samme utsikten mot Ullandhaugtårnet, forklarer Kathrine.

Trappen i stuen leder nemlig opp til kjøkkenet. Her kan man sitte ved bordet og se tvers gjennom hele tilbygget og ut gjennom to store, kvadratiske vinduer i andre enden av rommet.
-Vi har alltid likt å ha utsikt. Det har hendt vi har betalt ekstra på hoteller for å se utsikten. Det er vel et ønske om å komme seg opp i høyden, ha det luftig og lyst. Det er bedre for kreativiteten, tror Kathrine.

Lyst på mer inspirasjon? Følg oss på Instagram @abito.no

Interiør som hobby og jobb

Hun sitter ofte ved kjøkkenbordet, på stoler hun har arvet av mormoren. Her jobber hun med den nettbaserte interiørbutikken sin, Hennies hus. Før hadde hun butikken i huset og bød på kaffe i sofaen, men nå er varene flyttet til garasjen. Noen dager i uken åpnes den for kunder, etter avtale. Butikken er oppkalt etter mormor Henny.

-Hennes hus var virkelig åpent, for oss ungene og nabolaget generelt, sier Kathrine.
Helt siden hun var liten, har hun elsket interiør. De første ukelønnene ble ofte brukt for å gå i butikker i byen for å kjøpe ting til rommet. Som student gikk det også penger til møbler, og hun pusset attpåtil opp en leilighet som hun bare leide.
-Siden jeg alltid har likt så godt å holde på med interiør, falt det seg naturlig å begynne med dette. Det fungerer også fint å kombinere med unger, sier Kathrine.

Ikke opptatt av stil

Ofte bestiller hun sine egne favoritter og bruker mye av interiøret i egen innredning. Hun er likevel ikke redd for at kundene skal ende opp med samme stil som henne.
– De setter tingene de kjøper sammen med andre ting. Mange kan kjøpe samme gjenstand, men være i helt ulik ende av stilskalaen, sier hun.

Akkurat hvilken stil hun selv har, synes hun er vanskelig å definere.
-Jeg liker det nok frodig. Jeg har alltid blomster, det er en egen post på budsjettet. Kanskje litt industriell bohem, med innslag av romantiske ting. Stilen er nok det som får meg til å tenke «åh, det var fint».
Ofte spør kunder henne om hva som passer sammen.
-Da pleier jeg å si at hvis de synes det er fint, da passer det, sier Kathrine.
Den filosofien lever hun etter selv også. Da det ble lagt betonggulv i den nye stua, mente en av håndverkerne at det ikke ville passe med brede lister til betongen.
-Hvorfor ikke, spurte hun.

Venter på tilbud

Brede lister ble det. I stuen står det også en majestetisk peis. Kathrine og mannen hadde beregnet at de måtte spare en stund for å få råd til den, da et autosøk på Finn.no plutselig slo til. På Lillehammer var det utsalg av peiser, og de fikk peis til både stua og kjøkkenet for mindre enn prisen av én. Inkludert frakt.
-Egentlig er jeg veldig for å bruke byen, men dette måtte vi slå til på. Vi har vært flinke til å vente på tilbud og har ikke tatt opp lån for å innrede, sier Kathrine.
Hun innrømmer at hun noen ganger har strukket seg langt for å få noen av favorittene i hus. Som salongbordet i stuen, hvor understellet er fra en butikk i Frankrike, hvor familien ofte ferierer. Kathrine hadde lagt sin elsk på bordet, og en dag hun var alene på handletur, kom hun hjem med det i leiebilen. Mannen ble lettere oppgitt, de skulle jo fly hjem.
-Men jeg ringte flyselskapet og fikk det med som ekstra kolli. Da var det bare å pakke bordet inn i bobleplass, sier Kathrine.

Glad i grått

Sprossene fra en antikkbutikk i Sandnes minner dem også om franske somre, i likhet med innrammede bilder fra Paris. Andre ting har nostalgi fra slektsbånd langt tilbake, som lysekronen fra mormor eller bokhyllen fra oldemor som har fått et strøk med gråmaling med et hint av lilla.
-Jeg er glad i lavendelgrå, mint og sjøgrønn. Og gjerne nyanser av blått, rosa og lilla. Så kan jeg sprite opp med litt oransje, sier Kathrine og viser til kelimteppet under stuebordet.

Skog rett utenfor

Veggene er malt i duse farger, der det ikke er tapet. I gangen er det valgt en magnettapet på en del av veggen, på kjøkkenet er det valgt korktapet. I sofaen på kjøkkenet kan Kathrine og mannen sitte i hver sin ende og se ut på den samme utsikten ved at en av dem ser i speilet på veggen. Da ser de begge ut mot friområdet som var en av grunnene til at de kjøpte huset.
-Vi har byen og Ullandhaugtårnet på den ene siden, skogen på den andre.

-Det pleier å springe rådyr forbi her hele veien. De sklir på terrassen når det er is, sier sønnen Johannes.
-I starten trodde ungene at det var bare vårt. Går du i hagen vår, kunne de spørre folk som gikk forbi, ler Kathrine.
Fra stua og ut til gangen er det valgt glassdør, også her for å la lyset ha frie baner. Dessuten, om man sitter i sofaen, kan man se gjennom døra, inn i speilet og derfra ut til utsiden av huset.
-Vi er nok glad i å kunne se gjennom ting, sier Kathrine.

For boligstylist Hanna Sara Brende er det to ting som skaper god stemning i et hjem. Det ble fikset samme dag som hun og samboeren flyttet inn i eget hus. Allerede i entreen får man en følelse av å være velkommen i eneboligen i Levanger. Her har Hanna Sara Brende og Bjarte Venås bodd siden juli. To uker før Hanna Sara skulle føde, ble flyttingen unnagjort i løpet av èn dag, med hjelp fra 20 familiemedlemmer og venner. Mens Bjarte så til at alt ble flyttet ut av leiligheten i Levanger sentrum, fikk Hanna Sara ting på plass i det nye huset.

– Målet var å ta bilder og belysning først. Folk velger det til sist, men det er det som skaper stemning og atmosfære. Samme dag hang det bilder på veggene og lysene var på plass. Da Bjarte kom hjem, var det fotballkamp på tv og grilling i hagen, forteller Hanna Sara Brende.

Les også Verdenskjent ryddeguru: Rydd én gang, og du trenger aldri rydde igjen

Allerede i entreen får man en følelse av å være velkommen i eneboligen i Levanger. Her har Hanna Sara Brende og Bjarte Venås bodd siden juli. To uker før Hanna Sara skulle føde, ble flyttingen unnagjort i løpet av èn dag, med hjelp fra 20 familiemedlemmer og venner. Mens Bjarte så til at alt ble flyttet ut av leiligheten i Levanger sentrum, fikk Hanna Sara ting på plass i det nye huset.

– Målet var å ta bilder og belysning først. Folk velger det til sist, men det er det som skaper stemning og atmosfære. Samme dag hang det bilder på veggene og lysene var på plass. Da Bjarte kom hjem, var det fotballkamp på tv og grilling i hagen, forteller Hanna Sara Brende.

Boligstylisten er ikke spesielt begeistret for lysskinner i taket, men vet at man i Norge trenger ordentlig belysning store deler av året. I stedet for å gjøre dem diskré, har hun valgt å fremheve dem og kjøre på med spotter i gull.

– Man må ha mye stemningslys, men bare det holder ikke. Lys i hjørnene gjør rommet varmt og større, i tillegg trenger man punktlys rundt omkring. Jeg er veldig glad i varmt lys, det er uten tvil det som gir best stemning, forklarer hun.

Les også Høyt under taket på Eiganes

Smykket i rommet

Hvis man skal investere i noe, bør det være belysning, mener Brende.

– Spar til belysning eller kunst. Kunst er flott, men tar tid å samle opp. Belysning er det verdt å bruke penger på siden det har så mye å si for et rom. Puter og småting kan man bytte ut etter hvert. Bruk heller penger på ei lampe du har spart til og ønsket deg lenge, for det blir smykket i rommet, oppfordrer hun.

For samboerparet har det vært viktig å skape et hjem der folk føler seg velkomne og kan slappe av, gjerne ved å slenge beina på bordet.

– Helt siden jeg så huset første gang, har jeg fundert på hva jeg har hatt lyst til å gjøre med det. Målet er at det skal være lekent, og at folk skal bli inspirert av å være her, sier Brende.

I 2013 startet hun sitt eget firma, Brendesign, der hun hjelper kunder med eksponering av interiør. Etter at sønnen Alfred ble født i juli, har hun hatt permisjon og brukt tida på å style ferdig sitt eget hus.

– Jeg tror jeg har blitt kjappere og mer kreativ etter at jeg ble mor. Det er greit å ha et annet fokus også; vi redder ikke verden med å style hus, understreker hun.

Alt annet enn hvitt

Da de flyttet inn, var alle rommene malt hvite. Nå er de fleste rommene malt om, og målet er at ikke et eneste skal være hvitt. Gangen er malt i fargen vårluft. Brende ønsket at den skulle være lys og innbydende. Mørke detaljer gir likevel rommet tyngde. Under taket henger en dekorativ eføy i makramé.

– Jeg har absolutt ikke grønne fingre, men planter gjør veldig mye med rommene. Ha ting i forskjellig høyde og dybde, og spill på rommet for at det skal bli lekent. Hvis man har det rolig i bunnen, kan man generelt pynte med mye, råder hun.

På soverommet er veggen bak senga malt i en mørk gråtone. For at ikke veggen skal bli for hard, har hun tonet helhetsinntrykket ned ved hjelp av lyse gjenstander i tre.

– Soverommet er ofte det siste rommet man gjør noe med. Jeg synes det bør være lunt. Svart og hvitt sammen er hardt, men roer seg om man har noe mykt imellom, forklarer hun.

Stua er malt i fargen soft mint, mens sofaavdelingen ved tv-en er malt i den mørkere nyansen minty breeze for å skape større ro. Her og der har Brende dandert stilleben som gir rommet særpreg. Keramikkhunden på et av småbordene som minner om en mops er en gave fra søsteren.

– Jeg synes det er morsomt hvis man kan le av det. Fordelen med jobben er at jeg kommer over ting når jeg hjelper kundene. Utfordringen er å plukke opp mindre gjenstander. Det er noe med å gå rundt og oppdage ting og samle dem over tid, forteller hun.

Leilighet i eget hus

I hjørnet av stua troner den svarte trappa som går ned i kjelleretasjen. Trappa er utformet av Snekkeriet Verdal, og samboerparet fikk være med på hele prosessen.

– Vi sa bare hva vi ville ha, og så fikk vi beskjed om hva som var gjennomførbart. Jeg syntes det var risikabelt å velge en trapp i tre, med tanke på gulvet som vi sikkert kommer til å skifte ut og fineren i kjellerstua. Derfor valgte vi å bryte helt i stedet. En svart trapp er veldig upraktisk, den blir fort skitten og slitt, men det er greit. Den skal brukes, det er jo ei trapp.

Kjellerstua har blitt akkurat det Hanna Sara håpet på; et rom som ikke bærer preg av å være kjellerstue i det hele tatt. Tv-en er valgt bort, dette skal være en plass å slappe av på, høre på musikk eller lese ei god bok. Veggene er dekt av finér, mens gulvet er belagt med epoxy som man vanligvis benyttes i skoler eller offentlige bygg.

– Jeg føler vi har skapt en kul leilighet i vårt eget hus, som om vi er et annet sted med en gang vi begynner å gå ned trappa. Det er spennende Jeg er helt forelska i gulvet, det er så blankt og ser nesten bløtt ut. Det er utfordrende å finne opp kruttet i vår tid, men denne typen gulv er ikke så vanlig i private hjem, sier hun.

Ekstra stas for gjestene

Gjesterommet har fått tilnavnet «less is a bore», og her har boligstylisten brukt all sin kreativitet. Tapetet med gylne ananas er alt annet enn den rolige bunnen Hanna Sara har utrustet resten av huset med. Og hun elsker det.

– Dette er drømmesoverommet om jeg skulle bodd alene med kattene mine. Det er ikke så mange som har et fantastisk gjesterom, men som gjest er det alltid hyggelig å føle at du blir tatt ekstra vare på.

3 gode råd om innredning fra Hanna Sara

Omgi deg med interiør og farger som gjør deg glad. Hvis du finner noe du blir glad av, men ikke vet hvor kan passe inn, kjøp det allikevel. Alt må ikke matche, det blir kjedelig. På et tids-punkt vil den finne plassen sin. Tør å være leken.

Invester i belysning og bilder. Dette skaper atmosfære. Det er ingen vits i å henge opp bilder og ha fine møbler hvis de blir etterlatt i mørket.

Så lenge man har det rolig i bunn, kan man gjøre hva man vil oppå. Man kan ha mange gjenstander i et rom, men da er det viktig å skape ro for øyet. Det skal være godt å komme inn i et rom; da må det være ro selv om man kan leke seg med kaos. Vanskelig, men en viktig balansegang.

Husk at vi deler masse inspirasjon på Facebook og Instagram

Det har gått 13 år siden de solgte huset sitt på Jakobsli og kjøpte et småbruk med våningshus, snekkerverksted og et lite fjøs i Ingdalen i Agdenes kommune. Noen syntes de var tøffe. Andre syntes de var tullete.

– Vi tok konsekvensen av at vi egentlig ikke passet til å bo i byen, ler de. I Ingdalen kunne guttene kjøre moped opp og ned gårdsveien uten av det var til sjenanse for noen.

– Det var sikkert ikke alle naboene i byen som syntes det var like sjarmerende når guttene kjørte i åttetall i hagen. Det passer oss godt å kunne lage litt bråk uten at noen tar anstøt av det, ler Tor. Her kan han ha både biler og traktorer stående rundt husene. Eller i garasjen, som han har bygd i underetasjen av snekkerverkstedet. 90 kvadrat lekeplass for far. Med plass til skilt, en aldri så liten oljeflaskeutstilling og noen gamle lekebiler. I andreetasjen, i snekkerverkstedet, har han sand-blåsingskammer. Jo, her kan han utfolde seg.

Les også Ny hytte med gammel sjel

Les også På hytta til Lene Tomter Johansen

Avslappet forhold til vateren

– Jeg har engler, roser og hjerter. Tor har skilt og oljekanner, ler Bente. Inne i våningshuset er det hennes stil som gjelder. Hun har tatt seg av finishen her. Men den store, store jobben har vært adskillig mer grovkalibret. Tor anslår at han har brukt mellom 5000 og 7000 fritidstimer på å få skikk på bygningsmassen.

– Jeg er jo bare en hobbysnekker. Derfor må jeg måle tre ganger og tenke fire ganger. Da tar det tid. Men vi hadde aldri hatt råd til å leie folk til alt dette, fastslår han.

– Tor er en tusenkunstner som får til alt. Jeg kan bare si hvordan jeg vil ha det, så blir det slik. Han er helt fantastisk, roser hun mannen sin. Siden 2003 har de jobbet seg gjennom huset, rom for rom etter hvert som lommeboka, timeplanen og overskuddet har tillatt det. Tor har revet og isolert. Rettet opp, foret ut, tilpasset og justert. Da han skulle bestille skyvedører til det første garderobeskapet, målte han høyden ved veggen. Og ble litt lang i maska da dørene var for korte da de ble satt på plass en knapp meter ut fra veggen.

– Når du jobber med et så gammelt hus, lærer du deg etter hvert å ta mål mange steder i rommet. Og så må du ha et litt avslappet forhold til vateren. For alt er skjevt og skakt uansett, fastslår han.

Det meste i huset er kledd med malt panel og panelplater. De vurderte å la en vegg av tømmerkassen stå åpen, men landet på en annen løsning. Et eget bygg der de virkelig lar tømmerveggene dominere.

Les også Store gebyrforskjeller for boligbyggere

Festfjøs

For det er tre hus på gården. Våningshuset, som er innredet i Bentes stil. Verkstedbygget, som uten tvil er Tors domene. Og så fjøset. Der deres felles interesse for gamle ting og hyggelig lag har resultert i et rom de bruker til fest og fjas.

– En av grunnene til at vi valgte å kjøpe akkurat dette småbruket, var de muligheten vi så i fjøset. Her kunne vi bygge et selskapslokale med en helt annen stemning enn inne i huset, sier Bente. – Det er nok dette som er det mest spesielle med hjemmet vårt, legger hun til, og åpner døra inn til det som en gang var husdyras domene. Etter at familien Kvakland tok over, har det vært feiret konfirmasjoner og runddager her. Nabofester og andre festlige lag, ja sågar som konsertlokale under den lokale Kibnebfestivalen. Her kan man danse på bordet, bokstavelig talt. Uten å være redd for at bordet tar skade. Det er nesten så den mange meter lange bordflata som hviler stødig på to solide hoggestabber skulle vært bygd for en real jenka.

Kan vente med ryddingen

– Det blir en helt annen smerteterskel og løssluppen stemning i et sånt lokale, enn inne i stua, sier Bente.

– Og når det lakker og lir mot slutten, kan vi bare slå av lyset og gå inn og legge oss. Det går til og med an å vente et par dager med å ta ryddejobben, smiler Tor, før han går i gang med å vise oss skattene han har samlet i dette rommet. Gamle blader og kort som var brukt som isolasjon i vegger og tak. En husmorkalender for 1962 fra den lokale kjøpmannen. En tidlig brannvarsler. Bokser, esker, landbruksredskaper. Separatoren som står i gangen, sammen med tigersvansen, sigden, riva og såmaskina, og kong Olav på utedoen. Det er her alt sammen.

– Vi kunne ikke hatt det inne i huset. Men her i fjøset passer det inn, smiler Bente.

Ettårig veggvask

Det er nesten ikke mulig å tenke seg hvilket arbeid som ligger bak.

– Rommet bar kraftig preg av vanlig fjøsdrift med dyr som hadde stått der 24 -7, forteller Tor. Gulvet måtte selvsagt skiftes. Men tømmerkassen var egentlig veldig fin. For den som greide å se gjennom skitten. Bokstavelig talt.

– Det var en drittjobb å vaske ned veggene der skitskura hadde stått, sier Tor sindig. Høytrykksspyler ville han ikke bruke. Så det ble spruteflaske med såpevann og klut. Han gnikket og gnudde et års tid. Ble ferdig akkurat i tide til eldstesønnens konfirmasjon.

Siden har både de og naboene hatt glede av rommet. I pinsa, når folk samles i fjæra, kan de bare tusle opp hit hvis det blir hustrig vær. Ta med seg det de har av mat og drikke, og holde festen gående hele natta. Alt mens Bentes stilleben med roser, hjerter og engler er helt uberørt av bråket.

Rekkehuset ved Devlebukta på Lade har en andreetasje der alt henger sammen. Det er noen år siden Ingunn og Børre åpnet opp mellom kjøkken og stue. Det nyeste tilskuddet var å pusse opp soverommet, slik at det kan stå med åpen dør og være en del av helheten.

– Vi bruker en tredjedel av døgnet på soverommet. Jeg mener det er viktig å legge seg og våkne i omgivelser som er gode for deg. Det er jo på soverommet du skal slappe av og senke skuldrene. Legge unna dagen. Legge deg på lading, sier Ingunn.

Vi er på besøk hos en kvinne med mange lidenskaper. Mat, musikk og søvn er tre av dem. Rommene i rekkehusleilighetens andre etasje legger til rette for alt dette, i en slags herlig treenighet, der soverommet er en like viktig og gjennomdesignet komponent som kjøkken og stue.

Jobb og hobby

Ingunn jobber som AD og interiørrådgiver hos Engasjert Byrå, bedriften som blant annet er blitt kjent gjennom Gi-bort-dagen.

– Jeg har alltid vært overinteressert i interiør, men havnet i reklamebransjen. Gjennom jobben hos Engasjert Byrå har jeg imidlertid fått mulighet til å gjøre flere og flere interiøroppdrag, forteller Ingunn, og legger ikke skjul på at hun liker den utviklingen.

Oppdragene går ofte ut på å visualisere en bedrifts verdier og siden bruke dette som en del av uttrykket i bedriftens interiørdesign. Eller hun kan bygge den visuelle identiteten til en nystartet virksomhet med farger, typografi, bilder og alt som hører med.

Interiørinteressen startet hjemme, på hobbybasis. Så tok hun det altså med seg ut i yrkeslivet. Har du vært innom hos sjømatrestauranten Ågot Lian, Easy Fit i Ilsvika eller Jacobsen og Svart kaffebar og kaffebrenneri, har du sett noe av det Ingunn har jobbet med.

Stemningstavler

Hun opplever at mye er direkte overførbart mellom design for næringslivet og design i eget hjem. Uansett idéarbeid er naturen et godt sted å starte for friluftsmennesket Ingunn. Hun ser ingen motsetning mellom interesse for friluftsliv og interiør, tvert imot. Mange av hennes beste interiørideer har dukket opp mens hun har vandret med fiskestanga i fjellet.

– Når en idé først er klekket ut, fortsetter jeg med å lete etter visuell inspirasjon, blant annet på Instagram, Pinterest og i magasiner. Og så setter jeg opp moodboards, forteller hun.

Altså en collage med elementer som til sammen viser hvilken stemning hun ønsker. Det kan være bilder av interiører der det bare er én detalj hun vil ta med seg eller et foto fra naturen med en farge hun vil bruke. Skisser av romløsninger eller eksempler på tekstiler.

– Et moodboard er til stor hjelp når jeg skal formidle planen min til håndverkerne som skal utføre arbeidet eller til kunder som skal se for seg en løsning. Én ting er å ha det klart i sitt eget hode. Men du skal også få andre til å se det for seg.

Hun var litt spent på dette da Jara bygg skulle gå i gang med soverommet hennes. Masterplanen i korte trekk: Vekk med alt som heter garderobeskap (dette skal vi komme tilbake til), oppmurt teglvegg i én ende av rommet, jernstang over senga, flis med trestruktur i gammel skapsone og en jernramme rundt veggen vis-à-vis teglveggen. Ingunn ønsket et industrielt preg. Hun ville skape sammenheng mellom interiøret ellers i huset og soverommet og lot seg inspirere av for eksempel jernskapet på stua, som hun selv har designet og stilen på toalettet som ble pusset opp for noen år siden.

– Håndverkerne tenkte vel sitt da de hørte om jernstanga over senga, ler Ingunn.

Men hun hadde altså sett en slik tøff, industriell stang. Og ville ha en til å henge leselampene i.

– Jernramma syntes de sikkert også virket veldig mystisk, men de fikk i hvert fall laget begge deler nøyaktig slik jeg ville ha det.

Soveromsdesigner

Ingunn er ikke ny i gamet når det gjelder egendesignede elementer. Og slett ikke på soverommet. For et knapt tiår siden startet hun bedriften Alverede sammen med makker Sølvi Kvam. På hobbybasis. Men dog. Sammen designet de og fikk satt i produksjon en kolleksjon for soverom, med alt fra møbler til sengetøy, nattkjoler og dagbøker …

– Vi er et lite firma med lite egenkapital og derfor begrensede muligheter til å bestille store partier. Det er kjempeartig, men vanskelig å holde på med på si. Vi tjener ikke akkurat penger på det, selv om kolleksjonen ble utsolgt og folk etterspør mer, smiler Ingunn.

Men mye erfaring med soveromsdesign, det har de fått.

Det første grepet Ingunn tok da hun skulle pusse opp og designe sitt eget soverom, var en no-brainer i hennes verden. Ut med alt av garderobeskap.

– Hva skal du egentlig med klær på et voksensoverom? De fleste kler jo av og på seg på badet uansett, påpeker hun.

Ingunn har heller ikke nattbord med skuffer eller skap. Hun tegnet inn to lukkede bokser – en på hver side av dobbeltsengen.

– Her har vi lesestoff. Vi trenger ikke mer enn det – og plass til kaffekoppen. De som ikke har begynt å drikke kaffe på senga ennå, må bare gjøre det, utbryter hun entusiastisk.

– Det er en utrolig herlig måte å starte dagen på i helgene!

Kaffekopp på veggen

Ingunn vil nyte sin kaffekopp i omgivelser med rolige farger i naturtoner, brutt opp av tøffe, svarte detaljer som stanga til lampene og ramma rundt veggen der garderobeskapene en gang sto. Sonen er fortsatt godt synlig ved fotenden av senga, der det gamle, malte tregulvet møter steinflis i trestruktur. Det skaper en balanse til teglveggen i hodeenden av senga. Men hva gjør egentlig den stålramma, lurer du kanskje. Jo, den rammer altså inn veggen. Og på den veggen støtter et gigantisk fotografi seg. Vi snakker 1,70 x 1,80 meter. Motivet? En kaffekopp. Når Ingunn ser dette bildet, er hun tilbake i øyeblikket da hun tok det. Hun hører regnet på taket på kafeen i Marrakech, lukter den nydelige kaffen, kjenner lykken ved å være på tur med en venninne i et annet land, en annen kultur. På denne turen ble for øvrig også vasken og lampa til toalettet kjøpt.

– For meg er akkurat dette bildet spesielt. Men uavhengig av det, ville jeg ha en kaffekopp på veggen, det er nemlig det første jeg har lyst på om morgenen, så det er fint å våkne til. Og i stedet for mange små bilder, gikk jeg for ett stort. Jeg synes det er mer harmonisk. Det er om å gjøre å ha færrest mulig uromomenter på soverommet, framholder hun. Da er det lettere å lade batteriene.

3 soveromstips fra Ingunn

Legg garderobeskapet i tilknytning til badet om det er mulig. Det er her de fleste kler av og på seg, og da er det faktisk ingen grunn til at klærne skal være på soverommet.

Ha så få elementer som du kan på soverommet. Dette er ikke rommet for uromomenter. Tv vil jeg absolutt ikke anbefale.

Husk at soverom også er en del av helheten i boligen. Ta gjerne igjen elementer fra omkringliggende rom eller tilhørende bad og toalett når du skal innrede soverommet ditt.

-Så lenge vi bare leier, er det begrenset hva man kan gjøre. Men jeg har forsøkt å sette vårt personlige preg på leiligheten, selv om det føltes stort og tomt da vi flyttet inn, sier Lene Bjørkhaug.

For et drøyt år siden tok 36-åringen med seg sin danske mann, Nikolaj Rosenvinge, og døtrene Josefine (4) og Sara Cecilie (7) og flyttet hjem til Norge. Barna er født i Danmark og snakket selvsagt dansk. Selv hadde Lene bodd der siden studietiden. Overgangen var stor for alle fire. Ikke bare det å komme til et nytt land, men også å flytte fra et eget, gammelt hus med franske dører, stor hage og uthus til en hvitmalt og minimalistisk leilighet på en flate.

Norsk oppvekst

-Vi hadde det supert i Danmark, og jeg må innrømme at jeg savner huset. Men jeg har så gode minner fra min egen barndom i Norge, med nærhet til natur, fjell og skog, og ønsket at mine egne barn også skulle få oppleve det.

Hennes danske mann har funnet seg godt til rette i sitt nye hjemland, og barna har gått fra dansk til å snakke flytende sørlandsk på kort tid. Selv trives Lene i ny jobb i Color Line, og med tiden blir det kanskje et eget hus i Kristiansand også. Men nå er det dette som gjelder – hverdagen på Justneshalvøya i leid leilighet. Og den interiørbevisste dama har sannelig klart å gjøre det hvitmalte skallet både koselig og personlig.
-Jeg er glad i god design og godt håndverk, og så synes jeg det er hyggelig å innrede med fargerike detaljer. Det skaper fin kontrast når basen er ensfarget og lys.

Realiserte drømmen

Lenes interiørinteresse har vokst fram etter hvert, og for noen år siden begynt hun å sysle med tanken om å åpne egen butikk. I fjor realiserte hun drømmen i form av nettbutikken Nordecor, som er en hobby hun har ved siden av økonomijobben hos fergerederiet. Mange av godbitene hun selger, har kommet både sjøveien og luftveien over Skagerrak.
-Det er gøy med ting som kanskje ikke er så kjent i Norge fra før, og mange synes det er moro med noe nytt, sier hun.

Skaper stemning

Og de støvete og gode fargene er gjennomgående i hele hjemmet. På pynt og tepper og puter. For Lene er det nettopp disse fargedryppene som gjør et hjem til et hjem.
-Jeg ønsker et hjem som ikke er for svart og hvitt, det blir fort upersonlig og kaldt. Og selv om de fleste møblene er stramme i stilen, er det også hyggelig å innrede med litt loppefunn. Det hadde vi riktignok mye mer av i Danmark, så det kommer nok sikkert inn litt mer av det her også etter hvert, smiler hun.

Her kan du være med inn i flere lekre hjem:

Les også Boligstylistens hjem

Les også 350 kvm boltreplass

Men i hverdagen er det begrenset med tid til å lete etter bruktskatter, for som i de fleste barnefamilier er det sjelden mye tid til overs. Nettbutikken drives på kveldstid, og om dagen er det økonomijobben som gjelder. Og så skal barna bringes hit og dit, ei på skole og ei i barnehage. Heldigvis har barna fått gode venner i nabolaget, og beliggenheten var noe av det viktigste for paret da de tok med seg flyttelasset nordover.

For mer inspirasjon, følg oss på Facebook og Instagram

-Vi ønsket å flytte til et barnevennlig område, og jeg må si jeg er imponert over hva de har fått til her. Det er lekeplasser, fotballbaner, turområder, trollskog og badeplasser rett i nærheten, sier Lene Bjørkhaug.

Se mer av Lenes hjem på instagram: Nor_decor

Lyst til å lese enda flere boligsaker? 

Les også Høyt under taket på Eiganes

Les også Slik ble leiligheten stylet før visning

Anne Wold og Erik Lyngner kjøpte leiligheten sin for ti år siden. Den er 96 kvadratmeter stor, fordelt over to etasjer og en hems.

Da de kjøpte, flyttet de kjøkkenet, slik at de fikk spisestue og kjøkken sammen, og et ekstra soverom. De fikk laget en kjøkkenbenk som også var til oppbevaring, og klemte inn en hylleseksjon bak vindeltrappen i boligen på Torshov i Oslo .

Men ettersom barna Maja (11) og Mats (8) vokste til, begynte det å bli for lite med ett ekstra soverom. Maja sov på en åpen hems, men ønsket seg et eget rom hun kunne lukke døren til. Og alle ønsket seg en tv-stue.

– Hvis barna hadde venner på besøk, ble Anne og jeg forvist ned til kjøkkenet, forteller Erik Lyngner.

Hemsen var i liten grad utnyttet og ble blant annet brukt som oppbevaringsplass for alle bøkene i familien.

– Vi trengte et rom til, sier Anne Wold

Familien trivdes godt i blokken og hadde ikke lyst til å flytte, aller minst barna. Men de ville ha mer plass.

Smarte løsninger

Forvandlingen startet da arkitekt Sindre Sahlqvist Blakar kom inn i leiligheten for å ordne med en list til badet. Da kom han også med noen tips til plassbesparende løsninger i gangen, som familien gjennomførte først.

– Så begynte vi å snakke om andre ting vi hadde lyst til å gjøre her, forteller Lyngner.

Prosjektet vokste, og Blakar koblet på Joakim Astgård. Han driver firmaet Ett Rom Til, som lager plassbesparende løsninger, og foreslo en totalrenovering av andre etasje og hems.

Hemsen skulle lukkes. Trappen opp til hemsen skulle skiftes ut. Veggen mellom stuen og Mats’ soverom i andre etasje skulle utnyttes bedre ved å gjøre den om til bokhyller på begge sider.

Bedre plassutnyttelse

Tenk multifunksjonalitet. Kan skap og skrivepult slås sammen? Kan sengen være gjemt i en skapløsning i stuen? Kan barnesengen være et skap med hems og bokhylle?

Plassbygg møbler. Prøv å få møblene til å smelte inn, unngå gliper til vegg eller tak.

Få ting og møbler opp fra gulvet. Hvis leiligheten er liten, har gulvplassen mye å si. Kan du bygge opp sengen til en hems? Ha en skrivebordspult uten bein?

I stedet for å reise en lettvegg som du kler med hyller, kan hyllene være veggen? Da vinner du en del plass.

Skyvedører tar mindre plass enn tradisjonelle dører.

Kilde: Joakim Astgård, gründer og eier av Ett Rom Til

Foringen rundt vinduene skulle fjernes for å gi mer lys. Flere plassbygde hyller og skap skulle på plass, samt en plassbygd sofa på hemsen.

I tillegg skulle de opprinnelige takbjelkene pusses ned, andre etasje med hems skulle helsparkles og males, og det elektriske anlegget skulle skiftes ut.

Det var slutten av november 2015. Familien hadde invitert til julaften med gjester i leiligheten tre uker senere, da måtte alt være ferdig.

Bygde uten tegninger

Plassbesparende løsninger blir viktigere i takt med at boligprisene stiger og befolkningspresset på urbane områder øker.

– Uansett om du bor i en villa eller på en liten ettroms, er det alltid noe som ikke er smart, sier Astgård.

Hos familien Wold/Lyngner var Astgård prosjektleder for renoveringen og holdt styr på når de ulike håndverkerne skulle inn.

Blakar fikk en konsulentrolle og var jevnlig innom. Mens det ble saget og hamret i andre etasje og på hemsen, bodde hele familien i første etasje. Arbeiderne jobbet ikke ut fra tegninger, men ut fra samtaler og ideer.

– Alt kunne blitt tegnet ut mer i detaljer, men det hadde blitt fordyrende og tatt lengre tid, sier Blakar, som satte pris på prosessen.

– Den viser at det går an å gjøre noe slikt uten å gjennomplanlegge det på forhånd, sier han.

Her må du ikke være rett for kroppskontakt!  Dette er sannsynligvis Bergens minste hus

Endringer ble besluttet og utført på strak hånd underveis, og i tett dialog mellom familie, Astgård, Blakar og håndverkere. Som da det ble bestemt å ha gulvvarme, eller at taket i stuen i andre etasje skulle løftes for å få mer luft i rommet. Familien roser også håndverkeren Frank Seidel for å godta plutselige endringer uten å mukke.

– Når man holder på med et prosjekt som blir til uten planer og tegninger, er man helt avhengig av fleksible og dyktige håndverkere, sier Wold.

17. desember kunne familien flytte inn i den nyrenoverte delen, akkurat i tide til julefeiringen.

Alt er utnyttet maksimalt

Hemsen ble til Majas nye rom. Trappen opp dit er også en bokhylle, som har skjulte bokser for oppbevaring. Døren hun kan trekke igjen, er en skråstilt skyvedør, som går inn i veggen, bak en plassbygget sofa, bygget inn i veggen på hemsen.

Også sofaen er laget for å kunne romme mange ting i skuffene og utnytte plassen maksimalt. Med gulvvarme i andre etasje slapp de at varmeovner skulle ta opp plass.

• Se hva forbrukeøkonomen mener om boliglånet ditt:Disse regningene bør du utsette hvis du har dårlig råd

På rommet til Mats er hele den ene veggen dekket av hyller og skap, i en blåfarge han selv valgte.

– Vi har fått kommentarer på at rommet er blitt større, men egentlig er det blitt mindre, forteller Anne Wold.

Det åpne gulvarealet er likevel økt.

– Med mer plass i hyller og skap kunne vi kvitte oss med noen møbler, forteller hun.

Familien har lært seg å utnytte plassen de har tilgjengelig. I gangen står en tynn stripe speil i hjørnet. Et glassakvarium er fylt med sko.

– Et slikt anbefales alle med liten plass. Gangen var et stort kaos, nå har vi oversikt over alle skoene, sier Lyngner.

Omtrent 400.000 kroner brukte familien på renoveringen.

– En ny leilighet med litt mer areal blir fort noen millioner kroner eksstra. Så slik sett er det blitt rimeligere, sier Wold.

Og med de ekstra kvadratmeterne ser ikke familien lenger behovet for en ny og større leilighet.

– Vi har lagt fra oss flytteplanene, forteller de.

Vi har flere spennende boliger på lager, og foreslår at du begynner med å lese disse:

Les også Se hvordan hun gjorde den leide leiligheten personlig

Les også 150 år gammel drømmested

Les også Bygget sin egen arbeidsplass i garasjen

De hadde prøvd seg med feriested, men fikk ikke kombinasjonen av hus og hage på to steder til å fungere. Var de i den ene hagen, fikk de dårlig samvittighet for at de forsømte den andre. Og vice versa. Dårlig løsning. Leilighet i byen og hage på feriestedet var heller ikke aktuelt. Mannen i huset stilte krav om å kunne gå ut i hagen sin hver dag.

Hva gjør man da? De hadde allerede kjøpt en gammel villa i landlige omgivelser på Byåsen. Pusset den opp. Gjenreist en gammel prakthage. Bygd drivhus av gamle materialer. Og hønsehus. Hadde anlagt kjøkkenhage.

– Men etter fem år ble vi ferdige. Det var ikke mer å utvikle. Og vi er prosjektmennesker! forteller Hege Strand.

Dermed gikk de hen og skaffet seg et prosjekt uten ende. Perfekt for et par som synes det er prosessen, ikke resultatet, som er artig. 614 mål tomt. Gamle bygninger. Store planer. På Jonsvatnet. Adresseavisens lesere med klisterhjerne kan minnes overskriften «Småbruk med utedo gikk skyhøyt over takst».

Les også Slik fikk hun personlig stil i en leid leilighet

– Ikke en bolig

– Vi hadde lett etter et småbruk i en del år. Jeg satt på Værnes sammen med to venninner og bladde i Hjem da jeg så annonsen.

Hege heiv seg over telefonen og sendte melding hjem: «Les avisa. Småbruk på Jonsvatnet.» Svaret kom temmelig kjapt: «Yes!» Før hun rakk å komme hjem fra jentetur i Barcelona, hadde Kristian vært og sett på bruket tre ganger.

– Vi hadde bestemt oss før fellesvisningen. Vi skulle ha dette.

Det var en liten strek i regningen at så mange skulle være interessert. Etter salget kunne Adresseavisen berette at boligannonsen hadde hatt 10 567 visninger på Finn.no. 110 bestilte prospekt, og 32 dukket opp på visning.

– Det ble en tøffere budrunde enn vi hadde tenkt, innrømmer Hege, som på forhånd sett for seg at hun var villig til å by to millioner.

1,2 millioner over prisantydningen på 2,8 millioner måtte de strekke seg. Det sved. Men Braattan skulle de ha. Her ville de bo.

– Dette er ikke bare en bolig. Det er en omlegging av livet. Og det var akkurat det vi var ute etter.

Les også Slik ble det gamle huset et drømmested

Gjenskape gammel prakt

Via en lykkønskning i kommentarfeltet under artikkelen i avisa, kom Hege og Kristian i kontakt med Ingrid Grimestad. Hun vokste opp på gården, som datter i den siste forpakterfamilien. Fra henne, og fra selger, har de fått tilgang på bilder og beretninger fra stedets glansdager. Nå har prosjektet blitt mer enn et privat bolig- og livsstilsprosjekt. Hege og familien tar mål av seg til å gjenskape Braattan gård slik den en gang var.

I 1879 kjøpte høyesterettsadvokat og politiker Johan Henrik Rye Berg og hans hustru Ingeborg Henrikke eiendommen. De lot, som mange andre rike familier på den tiden, et lite lysthus bli bygd på gården, for bruk til festligheter. Vi snakker ikke om et glasshus i hagen, men et eget hus forbeholdt selskapeligheter. I dag kalles dette huset gammellåna og er ett av to våningshus på tunet. Det andre huset, «nylåna», ble bygd helt på slutten av 1800-tallet med to boenheter, en for eiendommens eiere og en for forpakterfamilien.

– Vi ønsker å restaurere Braattan gård tilbake til fordums storhet, forteller Hege.

For eksempel viser gamle bilder hvor grusstiene gikk i den vakre, parklignende hagen. Paret klør i fingrene etter å få rive opp gresstorva og se om de finner de gamle stiene.

Også selve huset avslører en annen utgave av seg selv på de historiske bildene.

– På slutten av 1800 var det veldig populært å «pimpe» hus med elementer av dragestilen, sveitserstilen, empirestilen og pluralismestilen. Braattan var ikke noe unntak. På den ene endegavlen var det bygget en svalgang i to etasjer med enderom på begge. I tillegg hadde uthusene utskjæringer og spir. Vi ønsker å gjenskape dette, forteller Hege.

I samarbeid med arkitekt Svein Skibnes har de lagt planer og fått disse godkjent av byggesakskontoret ogbyantikvaren, som må ha et ord med i laget.

Livslange planer

De antikvariske myndigheter er ikke de eneste som har medbestemmelsesrett på Braattan. Trondheim kommune har kommet med en rekke pålegg som henger sammen med beliggenheten like ved byens drikkevannskilde. Da Hege og Kristian overtok for ni måneder siden, hadde de verken vann eller avløp, og strøm fantes kun i deler av hovedhuset.

– Nå har vi septiktank og gråvannsanlegg på plass og vann og strøm i hus. Kjedelige ting å bruke så mye penger på, men utrolig viktig å ha på plass, påpeker Kristian.

Siden april har familien jobbet med eiendommen helg og ettermiddag, men har vært avhengig av å ha annen bolig. Nå begynner det å bli mulig å bo på Braattan igjen.

Med kjøkken og bad med innlagt vann og noen ferdige rom, kunne noen tenkt at de nærmet seg målstreken. Hege og Kristian synes de står på startstreken. Og elsker det. For de har store planer. Skogen skal drives. Uthusene gjenreises. Og ikke minst: De har planer for å starte epleproduksjon og produksjon av eplemost på gården.

– Vi har fått med oss Norsk Landbruksrådgivning som gode støttespillere. I sommer står jordforbedring på planen. Deretter skal det plantes 200 epletrær.

– Kanskje gjenreiser vi driftsbygningen. Vi kan dyrke spesielle urter for restauranter i Trondheim. Ha vaktelhøns for å få vaktelegg. Det blir nok jordbær og kjøkkenhage. Men egentlig er det meste åpent ennå – eplene er det eneste vi har bestemt 100 prosent og lagt et løp for. Det som er sikkert er at denne eiendommen blir vi aldri ferdig med. Dette er et prosjekt vi kommer til å holde på med hele livet, sier Hege og smiler lykkelig ved tanken.

De har begge sterke, men totalt ulike, meninger om hvordan et hjem skal være. Kompromisset ble en gjennomgangsfarge.

Det var som å komme til et lite stykke Danmark, da Belinda Renå Reitan og Frank Trana så det lille murhuset med vinrød dør og vinduskarmer i Olderdalen for første gang.

Grå og steril

– Vi forelska oss helt, forteller Belinda. Å bli samboere var likevel ikke helt uproblematisk. Franks leilighet på Voldsminde var etter Belindas mening grå og steril, mens han oppfattet hennes som et tivoli, fargerik og kaotisk. Huset de kjøpte sammen for ti år siden bærer preg av at to sterke personligheter har kommet fram til en felles løsning. Hvitt og grått dominerer, men Belinda har sneket inn flere farger etter hvert.

– Da vi flytta inn, kjøpte vi én pynteting. Det var en rød lysestake, forklarer hun. Siden har rødt blitt gjennomgangsfargen. En rød brødrister, et rødt speil, en rød vase, rød armatur på badet; det er gjennomført uten å bli påtrengende. Og den røde tråden starter med ytterdøra. En periode var ytterdøra hvit, men da vinduene ble bytta ut, valgte de å skifte ut døra samtidig.

– Jeg er veldig glad i den. Det er mange som kommenterer den. Vi har blitt huset med den røde døra, sier Belinda og vipper med røde filttøfler.

Prioriterte lys

Om kobber og messing Huset fra 1954 var på bare 108 kvadratmeter da Frank og Belinda kjøpte det. Stua, som i dag er spiseplassen, bar preg av å ikke ha vinduer. Paret bestemte seg umiddelbart for å prioritere lys på bekostning av vegg da de bygde ut. Tanken var å bygge en vinterhage med skråtak, men det endte til slutt opp som et tilbygg med flatt tak. De store vinduene og takhøyden ga både fjordutsikt og rom for en 50 kvadratmeter terrasse, noe de ikke har angret på. Den eneste ulempen er at det rett og slett er få vegger å møblere langs. Belinda har flere arvemøbler hun gjerne skulle hatt plass til. Teakmøblene etter bestemor står foreløpig på hytta. De få veggarealene er derimot vel ivaretatt. På den ene veggen dominerer et trykk av Pushwagner. Langveggen er viet et verdenskart i metall laget av Frank som julegave til Belinda. Like ved henger et litografi av Håkon Gullvåg.

Stuebordet har de i likhet med trappa ned til utbygget støpt selv i betong. Det lar seg ikke flytte med det første, fire mann måtte til for å få det på plass i stua.

Les også Nytt liv på gammelt bruk

Betongelementene går nesten umerkelig igjen flere steder i huset. Som skohyllene i gangen, kjøkkenbenken og overgangen mellom stua og kjøkken.

Sløser ikke

Bytter aldri ut Belinda og Frank er ikke de som sløser med penger. Ønskelista er lang, men de bruker heller tid enn penger på å få tak i det de vil ha. Valgene er langt fra tilfeldige. Paret hadde en lang diskusjon om de skulle ha blomsterpotter i kobber eller messing.

Det endte med kobber.

– Jeg bruker lang tid på å kjøpe ting, men da er det ting jeg liker så godt at jeg aldri bytter dem ut. Det er litt kjedelig, egentlig, sier Belinda. Den røde brødristeren sto for eksempel på ønskelista i tre-fire år, før den endelig ble brakt i hus i form av en gave.

– Vi går ikke bare ut og kjøper en brødrister til 3000-4000 kroner, forteller hun.

Ting av betydning Nettopp derfor er det lite krimskrams å spore hos familien på fire. I stedet for å kjøpe, har Belinda ringt rundt til familien i håp om å finne uvurderlige skatter. Makrameen stammer fra loftet til svigermor.

Den broderte krakken i stua, som matcher perfekt med de broderte putene fra Fretex, fikk hun overta da naboene flytta. Oppå skjenken etter bestemor står globusen fra Franks mormor. Inni befinner et arvet frokostsett seg.

– Jeg er like opptatt av både min og Franks side. Jeg synes det er artig å dekke på med emaljefatene til farmor når det er bursdag. Bestemor var også flink til å samle. Hun samla på alt, og hadde litt spesielle ting.

Det synes jeg er artig å ha. De få tingene jeg har er de som faktisk betyr noe, understreker Belinda.

Konjakkfarget skinnsofa

Den konjakkfargete skinnsofaen er et kapittel for seg. Belinda hadde så lyst på en skinnsofa i akkurat den nyansen, men da kjøpet var gjort og drømmesofaen kom på døra ei romjul, viste den seg å være i feil farge. Mørkebrun og ikke den varmere nyansen. Det ble et styr med tilsending av fargeprøver fram og tilbake fra Sør-Afrika før sofaen med den riktige fargen endelig var på plass. Da var det mer uproblematisk å få på plass elgtrofeet, som ruver i gangen opp til andreetasjen. «Fagerlia 1948» er skåret inn i treplata.

– Det er elg som bestefaren min har skutt, den var utleid til uteplassen Monte Cristo en gang i tida. Da vi begynte å rive bort vegg-til-vegg-teppet her, kom jeg til å tenke på den elgen, og ringte mamma. Hun ble kjempeglad og kom med den nesten med det samme, forteller Belinda.

Utendørs hjemmekontor Planene for hus og hage er fortsatt mange. Det nyeste prosjektet er hjemmekontoret i hagen. Frank har nylig starta for seg selv, men Belinda ville ikke at han skulle ha kontor inne i huset. Derfor har de bygd et lite hus i hagen, der de begge har kontorpult. Neste prosjekt innendørs er å legge flis i gangen, men det avhenger av om hun får overtalt Frank.

– Jeg har lært meg å kompromisse, være tålmodig og ikke presse på. Vi har alltid prioritert hus og blitt enige om absolutt alt.

 Her er flere fine boligsaker:

Les også Slik fikk hun stil i en leid leilighet

Les også Slik ble leiligheten stor nok

Les også Ingunns ladestasjon

-Det var jo nesten et skjellsord hvis noen sa at en hadde det koselig. Nå har heldigvis kosebegrepet blitt «in» igjen, og det passer meg bra, sier Sølvi Tegnander Bækkelund.
Vi er på besøk i et boligområde i Lillesand hvor 47-åringen har bodd sammen med ektemannen og de tre døtrene siden 2007. At de havnet i Lillesand, hadde med mannes pastoryrke å gjøre.

-Jeg er fra Stord, men Arve Kristian er fra Kristiansand. Jobben hans gjør at vi har flyttet rundt litt, men da han fikk jobb på Sørlandet var det nesten som å flytte hjem for meg også. Vi har nemlig familie på Sørlandet begge to, forteller hun.
Sølvi serverer te i romslige krus, men innrømmer at hun foretrekker kaffe. Når Sølvi sitter med kaffekoppen sin på kjøkkenet eller i hagen sammen med venner eller noen i familien, har hun det aller best. Heldigvis skjer det stadig vekk.

-Vi har alltid forsøkt å ha et åpent hjem. Da jeg var barn måtte vi alltid spørre om det var greit å ha besøk, jeg tror det var vanlig på den tiden. Men her går barnas venner inn og ut hele tiden, og det liker jeg. Og spesielt om sommeren har også vi voksne mye besøk, for da er det så hyggelig ute i hagen.

Les også Derfor bestemmer kvinner temperaturen

En fin miks

Huset er bygd i 1994, og ble påbygd med andreetasje i 2005. Eldstedatteren Julie (21) har flyttet, men Emma (18) og Leah (12) bor hjemme fremdeles. I 2011 tok familien en real oppussingsrunde og byttet blant annet ut det gamle gulvet med nye betongfliser. Interiøret vitner om eiere som har klart å skape et hyggelig hjem med litt nytt i kombinasjon med ting som har fulgt dem i mange år. Som for eksempel skjenken i mellomgangen.

-Den sto i et hus mine foreldre kjøpte, så vi aner ikke alderen på den. Nå er den hvitmalt, men jeg har hatt den i mange år og i mange farger, smiler hun.
Spisebordet er rundt og kostet beskjedne 600 kroner på et loppemarkedet. Kjøkkenbordet er laget av en tilpasset bordplate av kork, kjøpt på Ikea. Inntil stueveggen står det oppstilt en gammel dør, og så er det selvsagt en del nye ting her, fra hennes egen butikk Allehaande i Lillesand.
-Selv om jeg har god tilgang, har jeg faktisk hatt det meste her hjemme i flere år. Men det er klart, det blir selvfølgelig noen nye småting innimellom.

Mer enn en butikk

Sølvi har jobbet som dekoratør for en kleskjede i mange år, men grep sjansen da hun fikk mulighet til å blir butikksjef på Allehaande for seks år siden. Ved første øyekast virker det som en vanlig interiørbutikk, og det er det på sett og vis. Men butikken er også en utprøvingsarena for attføringsbedriften Avigo.

-Det er en glede å jobbe med mennesker som i en periode trenger litt ekstra støtte på vei ut i vanlig arbeidsliv. Butikken drives på vanlig vis og er økonomisk selvstendig, men for meg er det verdifullt å vite at det ligger noe mer bak enn kun materielle ting. Det gir en ekstra dimensjon og føles viktig å være med på, forteller butikksjefen.
Men å drive interiørbutikk i Lillesand byr på tøffe tak.
-Ja, det gjør seg ikke selv. Det er en livsstil å drive butikk, og skal man lykkes må man være villig til å jobbe mye. Men så er det så utrolig moro!

Nysgjerrighet er viktig

I tillegg til å jobbe hardt og målrettet, forteller Sølvi at det også er viktig å følge med i markedet.
-Man må være nysgjerrig, og det er viktig å følge med på både trender og det andre gjør. Man skal selvsagt ikke kopiere, men heller hente inspirasjon og dra nytte av det man ser, og så skape det om til sitt eget.

Og den tanken fungerer, enten man driver butikk eller vil skape et hyggelig hjem for seg og familien.
-Absolutt! For meg er et hyggelig hjem et sted for gode samtaler, og varme og hygge. Jeg trives godt i organske miljøer med grønne planter og med dype, mørke farger. Det skaper en god lunhet jeg liker, avslutter Sølvi Tegnander Bækkelund.

Her er flere boligsaker vi tror du vil like: 

Les også Hvordan skape stil i en leid leilighet?

Les også Ingunns ladestasjon

Les også Boligstylistens hjem