Han har vært opptatt av gamle hus fra han var fem år, og det er over 13 år siden han kom over en salgsannonse for den gamle løkkebygningen i Geitmyrsveien sentralt i hovedstaden.
Da var bygningen delt inn i fire personalleiligheter for Lovisenberg sykehus, og var veldig slitt.
Løkkene var feriehus for velstående Oslo-borgere i sin tid.
De fungerte som gårder for borgernes matauk med husdyrhold og grønnsaker, og store hageanlegg til forlystelse.
I nyere tid har eiendommen i Geitmyrsveien riktignok blitt fylt av nyere bygninger som i dag omkranser det som engang var hovedhuset på løkka.
– Det er ikke så mange hus fra før 1850 med hage innenfor ring 2. Og med en litt begrenset lommebok, så tenkte jeg at dette nok var en av de få mulighetene som ville komme, før jeg var for gammel til å gidde å gå på et prosjekt, forteller Bård Langvandslien som er arkitekt og har jobbet hos Riksantikvaren i 12 år.
Prisantydningen var lav, og 140 personer var på visning.
Bygningen var varslet fredet på tidspunktet og tryglet om en gjennomgående restaurering, med fire kjøkken og bad, alle med vannlekkasjer.
Omfattende restaurering
I samråd med Byantikvaren satte Langvandslien i gang restaureringsprosjektet som har pågått siden.
– Jeg hadde begrenset med midler, og fikk kun gjort det jeg kunne gjøre selv i starten. Det vil si, jeg hadde råd til et og annet malingsspann, men ikke til rørlegger og snekker, forteller han.
Foto: Karen Gjermundrød
I 2005 traff han Patrik Åslund, som snart flyttet inn i det 250 m² omfattende restaureringsprosjektet Løkkeberg.
– Jeg husker at det føltes godt at lasset ikke lenger hang på mine skuldre alene, forteller arkitekten.
Kjøkken og bad ble revet, fasaden malt. Vinduene ble skrapet og kittet opp igjen.
– Det var fullstendig kaos da jeg kom inn, og midt oppi dette bodde vi. I over et år var kjøkkenet vårt en vaskebalje i bunnen av dusjkabinettet, og en mikrobølgeovn på en stol på soverommet, minnes Patrik Åslund.
De tok ingen snarveier, og gjorde grundig alt de kunne gjøre selv. Profilerte lister ble bestilt fra et sagbruk. Håndverkere ble kun brukt på det som var mest nødvendig.
– Her er ikke vinkel og vater det første man trenger, det er mye som er skakt. Vi erfarte at det var vanskelig å finne entreprenører og håndverkere som var villige til å ta det på seg og samtidig gjøre et presist nok arbeid, forteller Bård Langvandslien.
Tips
Har du et fredet hus kan du søke fylkeskommunen din om støtte. De fordeler penger til fredede bygninger og anlegg hvert år.
Er huset ditt verneverdig men ikke fredet kan du søke Kulturminnefondet.
I tillegg finnes det en del fylkeskommuner og kommuner som har tilskuddsordninger rettet mot fredede og verneverdige kulturminner.
Lurer du på hvilken status huset ditt har og/eller om det er mulig å søke om tilskudd er det lurt å ta kontakt med fylkeskommunen eller byantikvaren i de byene som har det.
Sine rette eiere
Parets målsetning har vært å sette bygningen tilbake slik den sto etter en større ombygging i 1838, noe som passet hånd med kulturminnemyndighetenes ønske for bygningen.
– For en som kan hus fra denne perioden, så er dette huset litt snodig. Om man skulle ha beholdt alle endringene som er blitt utført oppigjennom historien hadde huset fremstått veldig fragmentert. Nesten som en gammel kåpe som er blitt sydd om og lappet på. Huset var veldig mye av alt mulig, og hverken fint eller brukbart lenger, forteller Bård Langvandslien.
Han nevner samtidig at det ville vært vanskelig å hindre en eier som hadde villet noe annet, i og med at den ombygde bygningen allerede var delt inn i fire leiligheter når det ble solgt.
Med sine nye eiere har husets kulturminneverdi økt. Huset ble bygd i 1754, og ble bygd på i 1838.
Bård og Patrik har planmessig og interiørmessig satt huset tilbake slik det var etter ombyggingen i 1838.
– I 1838 var samfunnet preget av et ønske om en friere tid og en friere tenkning, noe som gjenspeiler seg i kultur, litteratur og arkitektur på akkurat den tiden. Derfor synes jeg den perioden er mer spennende enn den på alle måter stramme empire-perioden som preget årene før, forklarer Bård.
Man skal kunne lese forandringer
Når et hus er varslet fredet eller fredet, står det klart i vedtaksdokumentene du får hvilke endringer som må rapporteres.
I restaureringen av Løkkeberg ble de aller fleste forslag om tilbakeføringer og endringer som ble lagt frem godkjent, men det var et par ting kulturminnemyndighetene ikke ville gå med på.
Blant annet sa de nei til parets ønske om et takoppbygg med vindu på badet, et svar Bård hadde regnet med siden han vet hvor smertegrensene går.
Takoppløftet ville forandret den opprinnelige takformen og bygningskroppen for mye.
Foto: Karen Gjermundrød
Det arkitektoniske uttrykket ville bli for ulikt den opprinnelige ideen som lå bak utformingen av huset og taket.
– Jeg fikk også tak i gamle dørklinker, ganske sikkert like de som opprinnelig hadde sittet i huset. De var antikvaren skeptiske til at jeg satte inn. Når det ikke var de originale dørklinkene, var ønsket at vi heller kjøpte nye slik at man kan se at de er nye. Man skal kunne lese forandringer, og det skal ikke være vanskelig for de neste beboerne å vite om dørklinkene har sittet siden 1838 eller om de kom i 2012, forklarer Bård.
De fikk også høre at de hadde laget en ny dør som så for original ut, selv om de ikke hadde hatt noen opprinnelig dør å kopiere.
– Det er ganske logisk, at når panel, dører og profiler, listverk og farger er fra en samtid, så henger huset sammen. Begynner man å endre litt og litt så smuldrer helheten opp. Jeg liker hus som henger sammen som en helhet. Jeg ønsker ikke at det ene rommet er én opplevelse, og det andre rommet en annen, slik at man skifter sinnsstemning ved å gå fra et rom til et annet. Henger rommene sammen oppleves hele huset roligere, mer harmoniske og større, understreker Bård.
Foto: Karen Gjermundrød
Det har vært viktig for dem at bygningen har fått tilbake en slags verdighet og en flik av den storheten det en gang har hatt som bolig for det øvre borgerskapet, ettersom huset med tiden er blitt ribbet for den nesten 10 mål store eiendommen sin.
– Vi har ønsket både å berge stemningen og litt av den sosiale settingen huset var en del av, med å ta vare på originalmateriale fra tiden. Samtidig har vi laget veldig stor vekt på det skal være funksjonelt brukbart hjem for to menn på 190 cm i 2016, konstaterer Bård Langvandslien.
- Du trenger ikke stor plass hvis du er god til å planlegge: Landskapsarkitektens frodige hage: Mye på liten plass
Løkkeberg
Fem år etter at Kong Christian IV anla Christiania under Akershus festning i 1624 gjorde han tolv gårder om til bymark. Denne skulle være felles dyrke- og beitemark for byens innbyggere, men den ble raskt todelt med en felles allmenning og en del inndelt i private løkker. Byborgerne kunne dermed få bidrag til sitt naturalhushold, med dyrking, beitemark og vedforråd.
I år 1800 viser en oppmåling at Løkkeberg var den 14. største løkken i Bvmarken. Det foregikk en stadig sammenslåing av løkker, slik at 367 løkker i 1737 var blitt til 144 løkker i år 1800. Løkkene utviklet seg på I 700-tallet fra å være produksjonssteder, som supplement til byborgerens husholdning, til å bli lystgårder.
(Kilde: Byløkker i Oslo, Finn Holden 2007)
Lytt til huset
Om å gå på et tilsvarende prosjekt med et gammelt hus er deres beste råd å ta seg god tid, lytte til huset, og ta tidsperioden i betraktning.
– Sett deg ned og finn ut hvordan dere vil bruke huset. La huset legge premissene. Ikke alene, men ta huset på alvor uansett tidsperiode og respekter det. Ikke tving inn løsninger i huset som ikke faller seg naturlig. Skal det smake fugl må du være ganske dyktig eller ha hjelp av noen som er dyktige for å få et godt sluttresultat, råder Bård Langvandslien.
Dette er ikke et prosjekt de anbefaler en småbarnsfamilie med begrenset overskudd og stram økonomi.
– Det har vært en spennende og tidkrevende prosess. Små skritt, og mye jobb ligger bak før noe blir synlig. Vi har vært interesserte i dette og alt har vært nøye gjennomtenkt samtidig som vi synes det er gøy. Jeg er likevel sikker på at det var en fordel at vi var nyforelsket og glad i hverandre da vi gikk på. Vi er fortsatt ikke helt ferdige, men det tror jeg aldri vi blir, ler Patrik Åslund.
Innlegget Drømmehuset fra 1838: – Det var fullstendig kaos da jeg kom inn, og midt oppi dette bodde vi dukket først opp på Abito.