Brent kledning og fantastisk utsikt – et hus som skiller seg ut

Huset blinker sølvaktig i solen. Noen steder er panelet lyst, nesten hvitt. Andre steder kullsvart. Som om man hadde kastet plankene på bålet, for siden å ha angret seg og pøst på med vann.

Karbonisering er en tradisjonell, japansk metode som gjør kledningen vedlikeholdsfri. Stadig flere benytter fremgangsmåten i Norge, både i private og offentlige prosjekter.

– Er shou-sugi-ban den nye sushien?

– Det hadde jo vært morsomt. Det er litt trend akkurat nå. Den kan være forbigående, men kledningen har såpass mange fordeler at den like gjerne kan bli en del av den norske byggeskikken. Ikke bare er den vedlikeholdsfri, den er brannhemmende og sopphemmende også. Vi brukte metoden første gang på et hus i Holmestrand, og fikk laget en brennemaskin til akkurat det prosjektet siden det ikke fantes leverandører i Norge. Maskinen ble kjøpt opp, og nå produseres det kledning i større skala, sier Stian Schjelderup.

Huset i Voksenkollåsen er kledd med saktevoksende, norsk gran. Flere firma er i gang med teknikken, blant annet Rennebu Sag & trekultur og Svenneby Sag og Høvleri.

– I Japan blir det tradisjonelt benyttet sedertre, og uttrykket blir litt annerledes når man bruker norske materialer som furu og gran. Kvisten og harpiksen i treverket gjør det mer spraglete, påpeker arkitekten.

Detaljerte føringer

Reguleringsplanen som satte føringer for hvordan husene skulle se ut her oppe, var usedvanlig detaljert.

Blant annet måtte husene ha saltak, være rektangulære og kles i brun eller svart panel.

– Overdefinert, mener arkitekten. – Akkurat som om man hadde angst for at husene skulle skille seg for mye fra hverandre. Klart, det må finnes føringer, for eksempel om fargebruk, men når disse blir for spesifikke blir det vanskelig å gjøre spennende og litt rare ting.

– Hvorfor bør et bolighus være spennende og litt rart?

– Det handler om ikke bare å være en del av saueflokken. Uttrykket kan gjerne være nøkternt, og det er ikke slik at et hus skal stå og skrike. Men det bør ha en sterk tilstedeværelse. I dette tilfellet har vi forsøkt å finne ytterpunktene av hva som var mulig å få til innenfor de gitte rammene.

– Hvordan ville huset sett ut uten disse rammene?

– Friere i formen. Vi ville nok tillatt oss å hente inn enda flere kvaliteter, mer utsikt og mer lys, for virkelig å underbygge følelsen av å bo på toppen der.

• Med et drømmehus på 50 kvadrat, måtte familien tenke nytt:  Gammelt hus, nytt tilbygg

Boligen

Huset ligger i Voksenkollåsen i Oslo, og er tegnet av Stian Schjelderup, Øystein Trondahl og Katrine Skavlan ved Schjelderup & Trondahl Arkitekter.

Grunnflaten er på 91 kvm og boarealet fordeler seg over tre plan: Hybel, kjellerstue og teknisk rom nederst, soverom og bad i midten og stue og kjøkken øverst.

Bryter med klassiske proporsjoner

Huset er ganske riktig rektangulært, mørkebrunt og med saltak. Ingen brudd på retningslinjene å spore.

Samtidig skiller huset seg fra sine naboer. Og ikke bare på grunn av kledningen.

Vinduene er ikke plassert etter et lettoppfattelig mønster slik klassisk byggeskikk foreskriver.

Noen er små og kvadratiske med gule rammer, andre er store, rektangulære og med skjulte karmer.

Er denne fasadekomposisjonen en slags protest?

– Nei, vi mener jo at den tilsynelatende tilfeldige vindusplasseringen oppleves harmonisk, selv om du ikke finner disse proporsjonene i klassisk arkitektur. Men først og fremst er fasadens uttrykk en konsekvens av behovene innenfor og ønsket om å utnytte kvalitetene som finnes her. Huset er tegnet innenfra og ut. Utsikten er best på toppen, så derfor er de store vinduene plassert der. Og på grunn av nivåforskjell og ulik sittehøyde i stue og på kjøkken, er også vinduene plassert i ulik høyde.

Vi må inn for å forstå dette bedre.

Egentlig hadde Linda og Harald Linnebo tenkt å legge stue og kjøkken til den midtre etasjen, på samme nivå som inngangspartiet. Arkitektene insisterte på at oppholdsrommene måtte øverst.

• Derfor bør du med jevne mellomrom få ny verdivurdering på boligen din

– Andre i nabolaget har gått i fella ved å legge leverommene der det er timeters utsikt, og ikke der den er uendelig. Og det er jo fryktelig trist å se, sier Schjelderup.

– Utsikten er nok husets fremste kvalitet, ja, sier Harald Linnebo.

Fra sofakroken dras blikket utover, forbi hustakene nedenfor, mot byen langt der nede og åsene bakenfor.

Inne på kjøkkenet; samme utsyn, men her er vinduet større og trukket lenger ned, nettopp fordi man bruker rommet annerledes – dels stående og dels sittende på kjøkkenstoler.

Til tross for store, gardinløse vindusflater, føler ikke beboerne at de bor på utstilling.

– Den lille beskyttelsen vi trenger her oppe, får vi fra potteplantene i vinduskarmen. Vi har dessuten plantet noen japanske kirsebærtrær i hagen. De kommer til å skjerme ytterligere når de blir større.

Når snøen smelter og det tar til å spire og gro igjen, åpenbarer det seg nok et fenomen som får huset til å stå ut fra mengden.

Opp fra marken skyter små fargeklatter opp, det går i blått, gult, rødt og hvitt.

For der andre har plantet krypfuru og kjørt på med bark, har Linnebofamilien plantet blomstereng.

– I skråningen måtte det være litt vilt rundt huset, gjerne helt inntil kledningen. Vi ville ikke at hagen skulle være uniform, den heller.

Flere saker om oppussing og bolig:

Her er Norges høyeste kvadratmeterpriser akkurat nå

– Ikke skift ut de gamle vinduene

Drømmer du om mer plass?

Kristin Østebø bor på en av Venneslas høyeste topper

Slik unngår du at malingen begynner å flasse