Hilde tar imot oss i døra, som går rett inn på kjøkkenet i den 29 kvadratmeter store leiligheten på Svartlamoen. Vi er i andre etasje i Biskop Darres gate 10, der Håkon Bleken og Håkon Gullvåg i 1996 lagde veggutsmykking på den ene hussiden.
– Turistene svinser inn i bakgården på sommeren. Men det er bare koselig, bedyrer Hilde, som synes hun bor tilnærmet perfekt her.
– Det er viktig for meg å kjenne naboene mine.
Her er vi mange som deler de samme verdiene. Delingsfilosofien står sterkt, og det å være del av noe som er større enn «seg og sitt» er viktig her på Svartlamoen. Vi har mange prosjekter som skal være til det beste for fellesskapet, forteller hun – og nevner bygging av felles badstue og dyrking av grønnsakshage. De har også felles bil og fellesverksted.
– Det er unødvendig at alle i et nabolag skal sitte på hvert sitt utstyr som ikke brukes i det daglige.
Brukt-maksimalist
Hilde er opprinnelig dokumentarfilmskaper utdannet i København, men går for tiden på kokkeskole – og matengasjementet er tydelig å se. Stekepanner, kasseroller og redskaper dekker alt av veggplass i den åpne kjøkkenløsningen.
– Kjøkkenet er uten tvil yndlingsrommet mitt. Jeg får ofte høre at det er veldig lite norsk, og minner om et sydlandsk eller kinesisk kjøkken. Det har vel noe å gjøre med at det er så åpent, at alt er synlig. Bokser og krukker med ingredienser står oppå kjøleskap, på hyller under taket og på veggene. Lyset over kjøkkenbenken er det ei gammel arkitektlampe som står for.
– Jeg husker ikke hvor jeg har den fra … Eller jo! Jeg fant den på Gratisbutikken her på Svartlamoen.
Det er ikke rart om det går litt i surr over hvor tingene i leiligheten har sin opprinnelse. Det er ikke få ting hun har fått plass til på få kvadratmeter. Hilde kaller seg en maksimalist på minimalt med plass. Men så nær som alt Hilde eier er enten arvet, fått, funnet, kjøpt brukt eller på loppemarked. Hun kan telle på en hånd hva hun har kjøpt til boligen nytt fra butikk.
– Det er fem ting: en kokkekniv, vinglass, ei metallhylle, en espressobrygger, og metallstengene fra Ikea til å henge kasseroller på.
Jeg liker ikke shopping, så jeg unngår det så godt det lar seg gjøre. Hilde har arvet mye av det hun eier fra farmoren og generasjonen før henne. Spisebordet er blant tingene hun har arvet fra oldefaren i Osen.
– Jeg valgte bort sofa til fordel for spisebord, fordi jeg prioriterer det å lage mat og å kunne ha middagsgjester.
På få kvadratmeter må man ty til doble funksjoner. Senga gjør nytten som sofa på dagtid.
Benkene til å sitte på rundt spisebordet, har også lagringsplass. Puffen fungerer som ullteppe-oppbevaring. Kassen med ullgensere blir ekstra sitteplass ved behov. Enkelte sko kan hun henge på ei bokhylle.
Bad og toalett på deling
I tillegg til å male hele leiligheten, har Hilde hengt opp en del hyller etter å ha revet det gamle kjøkkeninventaret.
– Noen av dem er fra det gamle internatet på Sund folkehøyskole, der jeg jobbet en periode. De har knagger under som ble brukt til å henge opp klær. De er perfekte til å henge kjøkkenredskaper på.
Hilde plukker ned en av kasserollene fra veggen på spørsmål om hva som er favorittingen på kjøkkenet. Den er et av mange gode loppisfunn, og er produsert av Kockum – et svensk firma som produserer militærfartøy.
– Tanks og kasseroller! Du kan jo tenke deg kvaliteten, ler Hilde. Det vanligste i husene på Svartlamoen er å dele bad og toalett mellom flere leiligheter. Hilde deler fellesdusjen med fire voksne og opptil tre barn.
– Men det er sjelden kræsj. For meg er det å dele bad den naturligste ting i verden. Før jeg flyttet til Svartlamoen for to år siden, bodde jeg ti år i bygård på Nørrebro i København. Jeg delte dusj også der.
Les også – Jeg har vært opptatt av at det skal være et hjem og ikke et utstillingsvindu.
Lever godt med mindre
For at Hilde skal trives, er det viktig at hjemmet hennes samsvarer med hvem hun er som person.
– Jeg blir i høy grad påvirket av omgivelsene mine, og jeg må omgi meg med ting jeg synes er fine. Nesten alt jeg eier har affeksjonsverdi. Det må også være rom til å være kreativ. I mitt tilfelle betyr det blant annet at jeg må ha et eget sted der jeg kan skrive.
Hildes skrivebord, som har en smart hylle på baksiden til bøker og filmer, står ved sengas fotende. Hun har soverom, stue og kontor i ett, og synes det fungerer veldig fint.
– Når alt kommer til alt er det egentlig ikke så mye man virkelig trenger. Jeg har for eksempel svært liten klesoppbevaringsplass. Men ingen trenger tre høyskap fulle av klær, mener Hilde, og synes hun lever godt med mye mindre.
– Å bo på et mindre boligareal i seg selv er veldig gunstig i et miljøperspektiv; det er mindre areal å varme opp, pluss at antall ting man skaffer seg begrenser seg helt av seg selv! Vi har jo økt boligarealet veldig per snute i den vestlige verden og klima-avtrykket vårt er stort, påpeker Hilde, som også synes forbruket som oppussing fører med seg her til lands er i overkant.
– Det er noe med hyppigheten det skjer med. Det fører jo til en stor og unødvendig belastning på kloden vår.
Jeg synes det er viktig å tenke på miljøet, så min oppfordring er: Bruk om igjen!
Følg oss gjerne på Instagram for masse fin boliginspirasjon: