Norske, skotske og kanadiske låvebygg surret i bakhodet på arkitekt Kester Bunyan da han laget de første skissene til Inghild og Kåre Storesunds nye våningshus på Torvastad på Karmøy i Rogaland.
Huset er premiert med Karmøy kommunes byggeskikkspris.
Visste hva de ville ha
Familien hadde bodd i London og Texas de siste ti årene, i 2009 flyttet de hjem og inn i det gamle huset på gården. Det var trangt, trekkfullt og anno 1930 på alle vis.
Familien bestemte seg for å bygge nytt.
Da ekteparet Storesund dukket opp til første møtet hos arkitekten, hadde de en ganske så klar idé om hvilket hus de ville ha. Det måtte passe inn på gårdstunet, det skulle balansere med landskapet og de andre husene – og det kunne ikke bygges på dyrkbar mark.
I London hadde de bodd i et lite hus der kjøkken og inngang var i første etasje, stuen i andre etasje og soverommene i tredje. Inghild minnes det som år med løping i trapper. I Texas var det motsatt. Alt var stort, luftig og høyt under taket – løsningene kunne de godt tenke seg å kopiere.
Direkte inngang til huset via garasjen var praktisk i varmen. På Karmøy visste de at den samme løsningen ville være like praktisk på grunn stiv kuling og regn.
Familien ønsket seg også en skitteninngang, deres egen rotesone og garderobe og dusj for den som hadde vært ute og jobbet med sauene.
Hjemmekontor i første etasje, åpen kjøkkenløsning og jentenes soverom og tv-stue i andre etasje stod også på listen.
De tegner livsstilen
Kester Bunyan hos Sevland Bunyan Arkiteker AS i Haugesund fikk jobben med å tegne huset. Inghild og Kåre Storesund forelsket seg i den første skissen han lagde.
– Det er ikke hver dag at huset som bygges er nesten identisk med første utkastet, men det er utrolig gøy når det skjer, sier Bunyan.
– Å tegne et hus er teamarbeid, legger kollega Odd Vidar Sevland til.
– 1/3 bestemmes av tomten, 1/3 er arkitekten og 1/3 er huseierne. Tar jeg mer plass enn tredjedelen min, flytter de inn i mitt hus – det er ikke meningen. Dersom huseieren tar mer plass, trenger han egentlig ingen arkitekt. Det er et finstemt samspill. Vi tegner til livsstilen din, og målet er å tegne det som gjør huset til ditt. Ofte ender det med at vi kjenner kundene bedre enn egne søsken.
De vet når kundene står opp, hvordan dynamikken er i hjemmet, hva som er spesielt hos akkurat dem. Om de har de store familiesamlingen hjemme eller på hytta, og hvem som lager maten i familien.
Fikk pris for huset
Karmøy kommunes byggeskikkspris har ofte gått til restaureringsprosjekter. I år var det åtte bygg med i konkurransen.
– At vi skulle vinne, var totalt uventet og utrolig gøy, innrømmer arkitektene.
Inghild, Kåre, Ida og Dorthea har nå bodd i huset i litt over ett år.
– Vi trenger ikke hytte når vi har et hus som dette, sier Inghild.
– Her er god plass og komfort, lett å ha besøk. Vi vurderte ferdighus, men ingen hadde de store rommene vi ønsket oss. Huset har ikke flere rom enn vanlig, de er bare større og luftigere. Her har vi fått alt vi ønsket oss, ikke minst uteplasser for enhver vindretning.
– Et ærlig bygg
Kester Bunyan beskriver 32-metringen som barsk, ærlig og raffinert enkel. 2000 til 300 meter fra stuevinduet dundrer Nordsjøen inn fra nord-vest. Når de 1200 sitkagranene er felt, kommer utsikten til å bli fenomenal.
– Det blåser mye på Karmøy, derfor skal huset oppleves som tungt og solid i landskapet. Det er et ærlig bygg, uten noe mikk-makk.
Når du kommer nær innpå, ser du de forfinede detaljene. Takrennene ligger skjult bak kledningen for ikke å bryte hovedformen. Kledningen i sibirsk lerk og malmfuru skal gråne i vær og vind. Både tak og vegger er dekket med tre. Minst mulig vedlikehold var et av kravene til Inghild og Kåre Storesund.
– Et 32 meter langt bolighus, har du tegnet noe lignende før?
– Hehe, det er første gangen, kanskje eneste også, sier Bunyan.
Komiteen om prisen:
Boligen ligger i utkanten av et gårdstun som erstatning for et eldre våningshus på gården. Beliggenheten er fri i et åpent, kupert jordbrukslandskap. Her ligger trolig motiveringen for å gi bygningen form og materialkarakter som minner om tradisjonelle driftsbygninger.
Stilen er alminnelig minimalistisk, men i stedet for vanlig kubistisk form har den langstrakte dominerende delen av bygningen bratt saltak. Slik får bygningen særpreg og lokal tilknytning.
Vegger og tak er i hovedsak kledd med panel som skal bli grå av naturkreftene, men det er også benyttet fasadeplater og svartbeiset panel for å bryte opp og forsterke boligens tradisjonelle bygningskropp. Linjeføringen i bygget er storslagen og konsekvent. Det minimalistiske formprinsippet er ikke skjemt av tilfeldige detaljløsninger. Tvert imot beundrer man hvordan nedløpssystemet er integrert i arkitekturen, delvis ved at det er skjult og delvis ved at det er nyttet rent dekorativt.
Bygget er plassert slik i terrenget at eierne kan benytte den fantastiske utsikten mot havet maksimalt. I sør er en skjermet uteplass, men anlegget har fortsatt en utfordring i å modellere terrenget rundt huset mykt inn til bygningen.