-Jeg tar ikke på meg John Deere-klærne. Der går grensen! Jeg er gal nok som det er, ler Hans Tore Skaiaa og drar hånda gjennom håret mens han vurderer sveisen.
– Jeg har ei fantastisk ekskone som jeg var gift med i 25 år – det er utrolig at hun holdt ut så lenge. Jeg blir nok aldri gift igjen, så det er ikke så nøye med det håret.
Burde blitt korrigert
Vi har så vidt kommet innenfor dørene i den 70 kvadratmeter store leiligheten på Dvergsnes, og Hans Tore deler villig vekk. Kanskje litt for mye, ifølge de som kjenner ham.
– Kollegaene på MHWirth mente det var en dum idé at dere skulle komme hit, og det er det kanskje. Men det er nok av folk som tar seg høytidelig, og for min del forsøker jeg bare å ha det litt moro. Men det er klart, jeg burde sikkert blitt korrigert litt.
– Jaha?
– Nå som jeg ikke er gift lenger, er det ingen som korrigerer meg, og det faller litt uheldig ut noen ganger. Kjøleskapet i rustfritt stål kjøpte jeg nytt da jeg flyttet inn i august, men spraymalte det i kamuflasjefarger. Her inne. Det endte selvfølgelig med at jeg har tørket malingssprut fra golvet siden jeg gjorde det.
Dilla på traktorer
Leiligheten til Hans Tore er ikke som leiligheter flest. For etter at 47-åringen ble skilt i fjor, slapp han de fleste hemninger og lot det stå til. Han lot sin Johns Deere-interesse slå ut i full blomst. Kjøpte en tank med hydrolikkolje på Felleskjøpet, hengte et John Deere-flagg over senga og byttet de hvite kjøkkenfrontene med traktorgrønne. Dørmattene, barkrakkene, kaffekruset, boksene og snart motorsykkelen. Alt sammen vitner om en voksen mann med dilla på traktorer. Og neste uke skal han besøke John Deere-fabrikken i USA.
– Jeg fikk bestilt en gul sal til motorsykkelen og skal snart spraye tanken grønn. Kjøkkendørene var forresten røde til jul, og så bytter jeg til gule til påske.
– Hvorfor holder du på med dette her?
– Jeg er sær så det holder, og så er det litt for protest.
– Mot hva da?
– Jeg levde det livet selv, så det er en protest mot slik jeg også var og er. Men dette med at alt skal være så skikkelig og ordentlig. At en kjører rundt i dyre biler og har fine hus. Det ble fort kjedelig og jeg ble litt lei av det, og så fant jeg bare ut at det med traktorer var gøy.
Bare for gøy
Det begynte så smått i gamlehuset der han var familiefar i mange år. Først kom det opp et John Deere Parking Only-skilt, og så hengte han opp et John Deere Road-skilt hos naboen.
– Gamlenaboen har skiltet ennå, ha-ha!
Men så flyttet Hans Tore, og har ikke lenger noen garasje til skiltet sitt. Men han har nok av andre ting, og synes i grunnen det gulgrønne traktorinspirerte livet er ganske all right.
– Jeg er normal, altså. Normal, men leken. Og så liker jeg ikke husarbeid, derfor har jeg bare håndklær i den grønne traktorfargen, siden de kan vaskes samtidig.
På toppen av overskapene står det colaflasker på rekke og rad, det er enda en dille han har.
– Ja, jeg drikker nok et par liter om dagen. Jeg tar sjansen på at det ikke er det verste en kan drikke, men noe skal man jo uansett dø av.
Heller eie enn leie: Bor smart på 55 kvadrat
Synd i bedehusmiljøet
Hans Tore har også tatt en tatovering på sine voksne dager, og det er vel ikke nødvendig å spørre hva slags.
– Jeg vokste opp i bedehusmiljøet, og den gang var det ikke så akseptert å tatovere seg, og man fikk høre at man kom til å angre som voksen. Jeg går fortsatt på bedehuset, men nå har jeg altså tatt tatovering.
– Du er ikke redd for å angre?
– He-he, nå er jeg jo voksen. Men det blir med den ene, for det var skikkelig vond.
Byttet ut funkishuset: Hanne og Per Grødum har drømmeutsikt fra toppleiligheten på Lahelle brygge
Bakdøra på veggen
Vi avslutter med det vi startet med. Den røde bakdøra på veggen. Historien strekker seg visstnok tilbake til en periode på 90-tallet, da Hans Tore kjørte rundt i den røde bilen noen år. Så gikk bilen i stykker og ble stående lagret i en garasje i mange år. Drømmen var å fikse den opp igjen.
LES OGSÅ: -Vi trivdes fra første dag
– Jeg innså etter hvert at jeg ikke hadde evner til å fikse den, så jeg leverte den til slutt til skroting. Men jeg tok først av bakdøra, kjøpte et autentisk skilt og fikk døra lakkert. Og nå henger den her og minner meg om en fin tid.
Men historien er ikke slutt ennå.
– Plutselig fikk jeg telefon fra en som hadde kjøpt det som var igjen av bilen. Han holder på å fikse den opp for å bruke den. Men jeg har fått førsteretten til å kjøpe bilen tilbake når han ble lei av den.
Uten bakdør?
– Nei, ha-ha. Han fikk skaffet en ny en.
Flere fine boligsaker vi håper du vil like:
-Det blir jo som å innrede huset sitt som en grå regnværsdag
Her er Sørlandets mest inspirerende instagrammer
Dette er Sørlandets mest ubrukelige kjøkken
Innlegget – Jeg er sær så det holder dukket først opp på Abito.